Mot normalt

For omtrent en måned siden var det en hetebølge i byen, med temperaturer opp mot 36 grader (det er ennå bare vår her), og et klamt teppe av hete og fukt la seg godt til rette over hele byen, i en uke til ende. Da følger vanligvis et ganske normalt hendelsesforløp. Folk girer opp airconen til 11, på tross av gjentagende advarsler, og i en by hvor infrastrukturen ikke har vært førsteprioritet på en stund skjer da det som må skje: strømmen går. I hele bydeler. Dette inkluderer Palermo, min bydel. Irriterende, ja, men ikke spesielt uventet eller uvanlig. Mindre heldig er det da at vannet også forsvant simultant. Rent personlig ble det litt ekstra pes siden jeg bodde i 12 etasje, nå uten fungerende heis, aircon eller vann, og i tillegg hadde jeg vandra byen rundt for å finne fersk laks, som nå lå og døde i heten i den eneste leiligheta i byen uten gassovn. Sett bort i fra min spesielt ugunstige situasjon, så kunne byen i tillegg by på søppeltømmerstreik, slik at søpla ble liggende i gatene, Napoli-style, i dagesvis. Etter en uke med denne uhellige kombinasjonen kom forløsningen i form av lillesøsterstormen til Sandy, som raserte og oversvømte halve byen, med den før nevnte søpla nå flytende rundt i gatene, blant biler og annet løsøre. Om jeg prøver å kommentere noe av dette til lokale, sånn “hey, dette er jo ganske loco, sant?” så får jeg bare “bienvenido a Buenos Aires” tilbake. Business as usual, altså.

Demo N8

Demo N8

Forutenom den uka, (hvis resultat var at utlendingsavisa Argentina Independent erklærte at det nå var offisielt at gud hater Buenos Aires), så har det vært endel andre forstyrrelser i denne byen som forsøker å funke så bra den kan, blant alle streikene, demonstrasjonene og oversvømmelsene. 8. November, populært kalt N8 var det en av de største demonstrasjonene det siste tiåret med nesten en million mennesker i gatene, med kaseroller som de slo på, derav navnet cacerolaso. Det var en generell anti-regjerings-protest, uten klare fanesaker, veldig fredelig og med skikkelig mange middelklassefamilier. Noen uker seinere kom den største streiken i presidens Cristinas historie, ledet av misfornøyde fagforeninger, som igjen lammet Buenos Aires i et døgn. Hele våren har i tillegg vært infisert av t-banestreik, men på søramerikansk vis; de ulike linjene streiker på ulike tidspunkter, slik at det er fullstendig umulig å orientere seg. Og så, forrige torsdag, for å toppe det hele, etter en god ukes hetebølge igjen, eksploderte en kontainer full av giftige stoffer i bydelen Puerto Madero. En enorm giftsky steg opp fra åstedet og bredte seg utover sentrum som en dårlig katastrofefilm. Myndighetene trodde først at det var kvikksølv i kontaineren, og begynte sporenstreks å evakuere hele bydeler og gav resten beskjed om å lukke vinduer, skru av aircon og holde seg innendørs. I 35 grader.

Evakuering.

Evakuering.

T-banestreiken var over, men nå stengte de banen på nytt, for å hindre at folk tok seg til de rammede områdene. Dette gikk litt for kjapt i svingene, fordi en stasjon ble stengt før det siste toget hadde ankommet, så passasjerene ble midlertidig fanget inne i stasjonen sammen med giftskyen. I tillegg gikk bussjåførene ut i streik og stengte ned sentralstasjonen (i en evakuert bydel) slik at ingen fikk forlate, og de også måtte henge rundt i Argentinas svar på Bhopal. Etterhvert viste det seg at det slett ikke var kvikksølv, bare et stinkende insektsmiddel i kontaineren, som eksploderte i kontakt med vann. Så indirekte var det brannvesenet som utløste katastrofen, ettersom det var de som kom drassende med vannet sitt for å slukke en eller annen brann. Og katastrofen ble til slutt nedjustert til “ingen fare, det er bare en uheldig odør, carry on”. Det er slik konspirasjonsteorier fødes. Prikken over i-en denne torsdagen var nok en sinnsyk storm som igjen oversvømte Palermo, og fikk folk til å ty til kajak i gatene (Det er sant!).

Flom.

Flom.

Klima og politikk der, altså. Og da har jeg ikke engang begynt på bosituasjonen.

Kort oppsummert: Jeg, Mette og Anja bestemte oss for å finne et sted sammen. Vi går på visning i et hus som annonserer tre soverom. Huset er fantastisk, med tre etasjer, patio, takterrasse. Jenta som leier ut, Jenny, bor der, sammen med sine to engelske bulldoger, som nevnt i forrige innlegg. Hun har akkurat flytta inn, og huset er kaos, men hun forteller alt hun skal gjøre, og vi bestemmer oss for å ta rommene. Vi betaler depositum og flytter inn. Følgende skjer: hundene bæsjer og tisser inne. Hele tida. Det er hundebæsj under stuebordet og Anja tråkker barbeint i en pøl på badet. To dager etter vi har flytta inn kommer vi hjem til tre bygningsarbeidere i huset, som er i ferd med å bygge to ekstra rom i fellesarealene (!). To dager senere flytter det inn to gutter. Jenny sier ikke et ord. Vi holder igjen husleia. Samtalen med henne om dette gikk ca som følger, forkortet og sensurert versjon:

Vi: Dette er noe helt annet enn vi ble forespeilt. Du sa aldri noe om å bygge to rom og få inn to ekstra gutter.

Henne: Jeg skjønner ikke hvorfor dette har noe med dere å gjøre

Vi: ?

Henne: Dere har jo fortsatt deres rom. Jeg skjønner ikke hva det er å klage på, det er det samme for dere hvor mange som er i huset.

Vi: Eh. Vel, og i tillegg så bæsjer hundene inne, og det er ikke akseptabelt

Henne: Har dere aldri bodd med hunder før? Dere visste at det var hunder her, så dere kan ikke si noe.

Vi: Forresten er toalettet vårt ødelagt

Henne: Nei, det er det ikke. Det funker.

Vi: Vi kommer ikke til å betale husleia for desember

Henne: da skifter jeg lås i kveld.

(lengre del hvor vi prøver å roe hverandre ned)

Vi ender med å bli enige om at vi betaler halv husleie for desember (fordi vi bare skal bo der en halv måned), og prøver å finne noen andre til å flytte inn i stedet for oss, hvor vi i såfall får pengene tilbake. Deretter: Hundene fortsetter å bæsje og tisse inne, hun arrangerer en fest uten å spørre oss hvor det kommer 300 mennesker og ca 10% av dem kaster opp, (blir vasket opp tre dager senere). Hun vil heller ikke gi oss nøklene til rommene våre, fordi vi kan finne på å miste dem.

Fest for de nærmeste

Fest for de nærmeste

Når hun så i tillegg krever dobbel husleie for at min venninne Mika skulle bo i min seng i ti dager, så ble det nok. Jeg fant en brite til å ta over mitt rom på to dager, flytta til et annet, meget hyggeligere hus, og er storfornøyd med det. Jeg synes bare synd på briten. Mette har også kasta inn håndkleet, og Anja er alene igjen med Cruella de Ville og hundebæsj på rommet.

MEN, det var veldig hyggelig å ha superentusiastiske Mika på besøk, hundebæsj eller ei. Sammen med en liten hurv filmfestivalfolk som var her for et Sør-Amerikansk filmmarked, har det vært en ypperlig førjulstid, kjemisk fri for jul, men full av sånn her mat:

Ceviche

Ceviche

Mika og Tottoro

Mika og Tottoro

Nå har jeg fire dager igjen for denne gangen, og forhåpentligvis vil de være storm-, streik- og hundebæsjfrie, men her finnes vel ingen garantier. Om ikke annet har det vært noen begivenhetsrike måneder, og jeg forventer katastrofeantiklimaks når jeg kommer hjem til jul. I mellomtiden gjør jeg dette:

Malbec-is. That´s right

Malbec-is. That´s right

Hva gjør jeg, spør du? Jeg spiser Malbec-is. Is med vin, ja.

Fingerspitzgefühl

Fingerspitzgefühl

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Mannen og klesvasken

Mens dere tålmodig venter på mer saftige oppdateringer kan dere kose dere med denne videoen av en naken mann og hans kamp for å redde klesvasken sin.

Video | Postet den by | 1 kommentar

Å sveive i gang et liv

Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i Buenos Aires og det var åtte måneder siden sist jeg postet noe betydelig. Det er ikke nødvendigvis et symptom på at jeg har hatt bedre ting å gjøre, men la oss allikevel skrive det ned til en hektisk sommer, en død harddisk og vegring for å gå tilbake I stoff fra i vår og faktisk prosessere hva jeg har gjort og hvor jeg har vært i år.

Sagaen om min døde mac ble vidt kringkastet på facebook, men kortversjonen er altså at maskina gikk ned i knestående og kollapset til slutt helt i løpet av to ulike opphold i henholdsvis den argentinske og peruvianske fjellheimen. Dette er en viktig detalj, fordi da jeg med skjelvende hender og bedende blikk leverte maskina inn for fiksing i Lima i Peru, var det første spørsmålet jeg ble stilt følgende:

-Hvor høyt har du brukt maskina?

– Eh, unnskyld?

– Har du vært I fjellet?

– Ja… på hva da, 4200 meter, tror jeg.

– Var det da den sluttet å funke?

– Ja. (Oh noes)

Man skal altså ikke bruke en mac over 3000 meter. Eller, som det viser seg, ingensomhelst maskin uten SSD-harddisk skal brukes over 3000 meter. Da vil visstnok, på grunn av høydeeffekten det lille leserhodet som ligger noen mikromilimeter over plata presses ned og skrape den opp, som en spiker på en LP-plate. Til slutt blir skaden så stor at det ikke er så mye annet å gjøre enn å levere den fra seg til en kyndig harddiskdetektiv og håpe på det beste.

Lang historie kort: Ny maskin ble kjøpt for å kunne fortsette å jobbe, men alt i harddisken ligger der ennå, inkludert noen bilder jeg så gjerne vil ha. Dette satte dødsstøtet for videre oppdateringer i forrige runde. Det skal gjøres godt igjen.

Nå har jeg vært tilbake i Buenos Aires i to måneder, og tiden løper avgårde som en hodeløs høne. Den første måneden fikk jeg bo i den utrolige leiligheta til venninne Eugenia, som ligger i 12. etasje med panorama over hele byen. Denne siste måneden har jeg imidlertid flytta inn i et hus med to andre jenter, Mette og Anja, som skal være her fram til jul, slik som meg. Vi leier av en argentinsk jente som har to bulldoger, eller snøftende seler med bein, som Mette kaller dem. I tillegg til fettklumpene har huset tre etasjer, takterrasse, pianostue og eføyomslynget patio. Er det et I-landsproblem at takterrassen i november er for varm allerede klokka elleve, når vi strengt tatt befinner oss i et U-land?

Uansett, spansken kommer seg etter språktimer og tvungne konversasjonslunsjer, og en hverdag begynner å utkrystallisere seg. Den er slettes ikke verst. Den innebærer også fortsatt ivrig arbeide for å overleve som frilansjournalist, et stadig mer interessant prosjekt. Argentina er økonomisk i fritt fall, og med det følger endel, skal vi si uventede, politiske vendinger, som det er evig fascinerende å følge med på. Mer interessante og innsiktsfulle oppdateringer om dette følger forhåpentligvis.

Buenos Aires er bokstavelig talt i full blomst, parallellt med at førjulstida tvinger seg på, og jeg må si at dette med førjulstid på den sørlige halvkule er et ganske halvhjertet prosjekt. Vi later som om jula ikke eksisterer. Venninne Mika kommer imidlertid på besøk om tre små dager, medbringende gløgg og pepperkaker, og det ryktes at mamma har sendt julekalender i posten, så det ordner seg vel. 17 desember går turen hjem igjen, til jul hjemme i arktis, med forholdsvis ny niese og familiær kjærleik (Det jeg sa om at jeg later som om det ikke er jul betyr ikke at jeg ikke tar med gaver hjem, ro dere ned).

Det var altså grov oppdatering så langt, utvilsomt et antiklimaks, men så er det nå engang slik det ble, mer saftige detaljer og underholdende anekdoter følger.

For å dempe skuffelsen legger jeg ved et knapt utvalg oppsummerende bilder, jeg vet dere liker bilder. Jeg skal gjenopplive flickrkontoen også, jeg lover. Stikkord her: Biff, Argentina, Mette på valgnatt, Iguazu og Buenos Aires skyline.

ImageImageImage

ImageImage

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

En død mac og fire måneder senere

Omtrent 72 timer etter forrige post i mars døde min trofaste og eneste reisepartner, macbooken. Betimelig nok av høydesyke i Peru. Dermed ble jeg noe demotivert til å fortsette oppdateringa. Nå skal den imidlertid snart komme, i form av en fotonovelle. Det vil inkludere argentinske vingårder, uruguayiske strender, peruvianske landsbyskoler og politimenn på segways, Macchu Piccu, Lake Titicaca, bryllup i Costa Rica, filmfestival i New York, arbeidernes dag i London, og om dere er heldige, min nyfødte niese i Tromsø.

I mellomtiden håper jeg høsten, unnskyld, sommeren i Norge innfrir.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Påskeøya (!)

Fem og en halv- times flytur, rett ut i intet fra Santiago, Chile. Kartet på skjermen på flyet viste bare hav og hav og hav. Jeg rakk å se to middelmådige Hollywood-filmer før en liten flekk av en øy dukket opp fra intet, midt i resten av intet. Det er en innflyvning jeg aldri vil glemme. Utflyvningen i solnedgangen var like spektakulær, og dette er et fåfengt forsøk på å oppsummere et uvirkelig opphold.

Langt unna

Langt unna

Hvorfor Påskeøya, spør du? Resultat av en mors livslange entusiasme for Thor Heyerdal indoktrinert gjennom en hel barndom, samt generell fascinasjon for øde øyer. I tillegg et ypperlig sted å skrive på og fra. Jeg skriver på flere artikler fra Påskeøya, eller Rapa Nui som befolkningen selv kaller den, og det er mer enn nok stoff å ta for seg. Om ikke øya er like mystisk som mange kanskje tror, så er det fortsatt en del gåter igjen. Der er mange myter om Påskeøya, og etter ti dager kan jeg i det minste avkrefte følgende myter:

– At Påskeøya er ubebodd. Feil. Her bor det ca 6000 sjeler, hvorav i underkant av halvparten er Rapa Nui, det innfødte folkeslaget som stammer fra resten av Polynesia. Resten er chilenere, forutenom 150 utlendinger.

– At ingen vet hvordan steinstatuene ble laget eller hvor de kom fra. Feil. Moaiene, som de heter, ble hogget ut av vulkansk stein fra et steinbrudd på øya og fraktet rundt via trestokker og tau. De minste er på ca en meter, den største er 21 meter.

– Påskeøya er den mest isolerte bebodde øya i verden. Faktisk også feil. Den rekorden går til de heldige 80 menneskene som endte opp på Pitcairn fordi noen på Bounty var misfornøyd med kaserna for to hundre år siden.

-Påskeøya ble befolket fra Sør-Amerika, slik Thor Heyerdal prøvde å bevise. Dessverre også feil. Påskeøya ble befolket en gang rundt år 400-800, fra andre polynesiske øyer i vest som Samoa og Tahiti. Rapa Nui, navnet på øya, folket og språket som snakkes her, har klare likhetstrekk med resten av Polynesia, og Påskeøya regnes som den østlige utposten av det polynesiske triangel, som går mellom New Zealand, Hawaii og Påskeøya.

Påskeøya tilhører altså Chile, etter at de ble annektert i 1888. Europeerne, i form av den nederlandske kapteinen Roggerveen, kom første gang til øya påskesøndag 1722, derav navnet. Da hadde rapanui-kulturen allerede kollapset, som et resultat av overbefolkning og overforbruk av de begrensede ressursene som fantes på øya. En nærmest total avskoging og besettelsen om å lage større og større moaier gjorde at stammene begynte å krige mot hverandre, og borgerkrig på et område mindre enn Bærum gir sjeldent heldige utfall.

De berømte statuene, moaiene, ble hogget i et stenbrudd på øya og fraktet til landsbyene der de ble stilt opp for å vokte over folket. Å velte en slik statue brøt den beskyttende magien, og etter hvert som stammene begynte å krige seg i mellom ble det å velte fiendens statuer et viktig symbol. Mot slutten av 1800-tallet fantes det ikke lengre oppreiste statuer. I tillegg hadde Peru hatt en rekke slaveraid hvor de hentet tusenvis av slaver hvor bare en håndfull returnerte tilbake til øya. Disse brakte i tillegg med seg kopper,  europeere brakte tuberkulose og 97% av befolkingen antas å ha omkommet i løpet av ett århundre. På det meste antas det at det fantes ca 15 000 innbyggere på øya. I 1887 var det bare 111 igjen. Chile leide så ut øya til et sauedriftsselskap ved navn Easter Island Exploitation Company (true story), som tvang de resterende øybeboerne til å bo i den eneste landsbyen som finnes i dag, Hanga Roa, bygde en mur rundt den og sørget for at de lokale måtte ha tillatelse for å forlate landsbyen. Sånn var det helt fram til 1960 (!), da Chile for første gang begynte å bry seg om hva som skjedde på øya, kastet ut selskapet og gav rapanuiene statsborgerskap, generelle rettigheter og tillot dem å forlate øya. En noe traumatisk historie, altså.

I 1955 kom Thor Heyerdal til Påskeøya for å undersøke sin teori om at øya ble befolket fra Sør-Amerika. På det tidspunktet hadde øybefolkningen begynt å rømme fra øya i åpne båter. Heyerdal var allerede berømt etter Kon-Tiki-ekspedisjonen, og boka han skrev om oppholdet, Aku Aku, satte påskeøya på verdenskartet. Han var ansvarlig for å få gjenreist den første moaien, og gjorde de første arkeologiske utgravninger på øya. Selv om teorien hans nå har blitt tilbakevist, kan hans betydning for øya ikke underdrives i følge de lokale selv. I dag mottar øya rundt 70 000 turister i året, og de fleste av disse har vokst opp med Heyerdahls bilder fra Påskeøya. En guide fortalte meg at mange begynner å gråte i det de ser statuene for første gang, fordi de har levd med bildene hele livet. Det er dermed ganske spesielt å være norsk på påskeøya.

Gjenreisningen av den første Moaien i 1955

Det var en kort oppsummering av øyas omfattende historie, resten bør leses selv. Det er et uendelig fascinerende sted.

Jeg tilbrakte ti dager der. De fleste kommer for tre eller fire dager, og jeg møtte mange reaksjoner på at jeg skulle være der så lenge, som om det ikke fantes nok ting å gjøre. Jeg for min del kan ikke forstå hvorfor man reiser til midten av stillehavet for å være der i tre dager i buss. Ti dager var tilstrekkelig for å se det meste, men langt fra alt. Det er en vanvittig historierikdom der, i tillegg til spektakulær natur og hvite strender, samt en utsikt over stillehavet jeg aldri kommer til å bli lei av.

Anakena Beach

Hanga Roa, den eneste landsbyen, huser ca 95% av befolkningen, og er det eneste stedet man kan bo på øya. I byen vandrer det hester fritt over alt, fordi de ikke akkurat har noe sted å rømme, samt hunder og kyr og høns, i tillegg til de ca 150 turistene som kommer hver dag. Øya er åpenbart polynesisk, fra lokal kunst, hvordan lokalbefolkningen ser ut og kler seg, til det mer cheesy innslaget med blomsterkransene de møter deg med på flyplassen. Den lokale musikken høres veldig ut som den fra Hawaii (over alt spilte de soundtracket til The Descendants), og dansen er nesten den samme som fra New Zealand. Øya har internett fra en eneste satelittforbindelse, la oss kalle den suboptimal, og sitt eget strømverk som streiker i tide og utide. Da går altså all elektrisiteten på hele øya. Det er ganske mørkt, det.
Ganske mørkt er det også utenfor Hanga Roa, som er det eneste stedet med strøm. To ganger kjørte jeg tvers over øya i mørket for å få med meg soloppgangen ved statuene i øst, og en liknende stjernehimmel har jeg aldri sett. Soloppgangen er for øvrig ved behagelige klokka åtte, fordi den lokale tiden koordineres med Chile, og er dermed i alle fall to timer for seint i forhold til sola. Jeg synes det er ypperlig å stå opp ved soloppgang når det er klokka åtte.

Mitt fortrukne kjøretøy, etter at jeg og damen som leide ut scootere i samråd fant ut at det nok ikke var så lurt å kjøre scooter for første gang på humpete skogsveier, var en hondaversjon av en gressklipper, eller en moto quad, som de kalte det. Fire store hjul med et lite sete i midten. Plent umulig å skade seg selv eller noen andre med, ettersom den går i ca 30 km i timen. Perfekt for mine behov. Også åpenbart storartet underholdning for de lokale, jeg fikk mange nye venner på veien.

Den står ikke stille, selv om det ser sånn ut.

Den står ikke stille, selv om det ser sånn ut.

Veiene var faktisk så humpete at på en ekskursjon humpet lommeboka mi ut av veska, noe jeg oppdaget alt for sent, og jeg fikk dermed også førstehånds erfaring med den meget tilbakelente og trivelige politistasjonen. Noen like trivelige turister hadde imidlertid funnet den og gav den tilbake ikke lenge etter, så noe må jeg ha gjort riktig.

Rapanuiene ved hostellet kunne fortelle at om en rapanui fant den så ville jeg få den tilbake, mens om en chilener fant den kunne jeg bare glemme det. Det ligger mye gruff i forholdet mellom Påskeøya og Chile ennå, og det finnes en uavhengighetsbevegelse som i 2009 okkuperte land de mente chilenere hadde stjålet fra de lokale. Chile fløy inn masser av politimenn som brutalt slo ned demonstrasjonen og arresterte de ansvarlige. Jeg var i kontakt med lederen av gruppen, og hun er for øyeblikket i New York for å registrere lokalbefolkningen hos FN slik at de kan få flere rettigheter.

En annen underholdende episode var en tidlig morgen jeg skulle kjøre ut for å se soloppgangen. Jeg hadde pakket alt kvelden i forveien, og våknet til en himmel så overskyet at det var umulig å se noe annet enn veien tre meter foran meg. I den kraftige vinden kunne jeg høre havet, men så det aldri selv om jeg var fire meter unna. Jeg kjørte gjennom sinte flokker laushunder, rundt hester som plutselig løp ut i veien midt på natta, prøvde å glemme at jeg egentlig er mørkeredd og at jenta fra eksorsisten mest sannsynlig ville komme til å dukke opp på veien foran meg. Etter nesten en time i totalt mørke kom jeg fram til stedet man skal se soloppgangen, Tongariki, ved de 15 moaiene. Jeg var helt alene. Det første jeg så når jeg lyste lommelykta foran meg var øynene på en avventende laushund. Den var heldigvis ikke aggressiv, men fortsatt ganske skremmende. Jeg fomlet meg fram langs stien og forsøkte å ikke tråkke på petroglyfene eller andre arkeologiske funn, og satte meg ned midt foran statuene. Ennå førti minutter til soloppgang. Jeg pakket meg inn og ventet. Og ventet. Et par andre sjeler kom snublende med hodelykter, og et par til. Sakte begynte de imponerende konturene av statuene å synes foran meg, og soloppgangen startet. Jeg åpnet vesken, løftet ut kameraet, innså med stigende uro at kameraet var alt for lett. Høyst motvillig åpnet jeg batteriluken og husket med ett at jeg hadde satt batteriet på lading på hostellrommet. Da begynte jeg nesten å grine. Resignert fulgte jeg resten av soloppgangen med et intenst ønske om at den skulle være utrolig kjip, noe den faktisk nesten også var. Det gode som kom ut av dette var at det tvang meg til å gjenta bragden neste morgen, siste morgen, og kunne da bevitne melkeveien og soloppgang fra nærmest skyfri himmel, som er et syn jeg aldri vil glemme.

Påskeøya by night

Andre ting jeg gjorde inkluderer hesteridning til den høyeste vulkanen på øya som rager 507 meter over havet, der man ser hele stillehavet på alle kanter. Total følelse av isolasjon vil være ganske dekkende. Knallhard sal som etter hvert gav følelsen av å bli slått med et flatt balltre for hvert skritt hesten tok er også ganske dekkende. Heldigvis gjorde jeg dette nest siste dagen, slik at jeg hadde seks deilige timer i et flysete foran meg. Jeg vandret rundt enorme vulkanske kratre med innsjøer i midten, fikk se stenhoggeriet i fjellet der det ennå ligger 400 uferdige moaier. Det finnes ca 880 moaier på hele øya, og halvparten av dem ble aldri ferdigstilt. Ingen vet hvorfor, men en dag forlot de åpenbart bare arbeidet i stenbruddet og lot kjempene ligge uferdige. Det stenbruddet står urørt slik det gjorde da Roggerveen kom til øya i 1722, og da Heyerdahl kom i 1955. Det er et imponerende syn, uten sammenlikning. Mange av de resterende moaiene som ble veltet har siden Heyerdals prosjekt i 1955 blitt gjenreist, og speider nok en gang beskyttende inn over øyas beboere. Påskeøyas økonomi baserer seg 100% på turisme, og smaken på det gode liv har gjort at flere og flere hoteller, restauranter og turoperatører åpner, som igjen krever flere turister, som gjør at flyselskapet LAN nå har åpnet en ny rute fra Lima, i tillegg til Santiago og Tahiti. De fleste severdighetene er helt ubeskyttet, og man er ofte alene, og kan i teorien gjøre hva man vil. Det er det også mange som gjør, så slitasjen på stedet har begynt å merkes godt. Kanskje vil det reguleres strengere i framtiden, med begrensede besøkstall slik som Machu Piccu eller Galapagos, men foreløpig er industrien altfor lukrativ til at noen roper ut etter slike tiltak. Om du vil se Påskeøya fritt og uforstyrret kan det allikevel være en idé å dra nå.

Jeg deltok også på en lokal gudstjeneste med mandolinspillende kirkesangere, men i all hovedsak jobbet jeg med en sak om Thor Heyerdals arv på øya. Jeg fikk tips fra Kon-Tiki-museet i Oslo om hvem jeg burde kontakte, og snakket med flere av de på øya som har jobbet med ham eller møtt ham. Det var en veldig takknemlig og hyggelig sak å jobbe med fordi alle liker Heyerdal, og når den kommer på trykk har jeg lovet å sende eksemplarer tilbake til øya. Jeg så også og simultantolket Aku-Aku-dokumentaren fra 1950-tallet på norsk sammen med en Heyerdalentusiast som aldri hadde fått oversatt hva de faktisk sa på filmen. Jeg møtte en 90 år gammel mann som var viseborgermester på øya i 1955 og var med og reiste den første moaien sammen med Heyerdal. Det var møter jeg aldri vil glemme.

Etter den spektakulære soloppgangen den siste dagen svømte jeg en siste gang i krystallklart polynesisk vann under palmene og Heyerdals moai, før jeg kjørte opp til en seremoniell landsby på toppen av et vulkankrater, der man kan se stillehavet i all sin mektige prakt fra husene rapanuiene så det fra for 1000 år siden. Og som om ikke det var nok, så satt der tilfeldigvis en lokal mann, alene på toppen av fjellet, og spilte tradisjonelle rapanuisanger på en liten mandolin. Det var perfekt.

Etter ti dager med enestående sjømat, møter med en salig blanding av ulike typer turister inkludert en japaner i Pokemon-drakt, ca 2000 bilder, blitt intervjuet av peruviansk TV, solforbrenninger tross faktor 50 og tusen nye inntrykk gikk turen altså tilbake til Lima, her jeg befinner meg i skrivende øyeblikk. Og for å være helt ærlig så virker det hele litt uvirkelig akkurat nå. Spesielt når jeg ser på kartet. Jeg fikk aldri sett sjøskilpaddene eller lært meg å dykke, heller ikke vandret i lavatunnellene under bakken eller drukket den lokale spriten, så jeg må nesten dra tilbake en gang. Og da skal jeg ta med meg mamma.

Pokemon på påskeøya. Hilsen to av verdens mest mystiske kulturer.

Publisert i Reisebrev | 3 kommentarer

Påskeøya by night (ikke mitt bilde)

Påskeøya by night (ikke mitt bilde)

Jeg. gleder. meg.

Bilde | Postet den by | Legg igjen en kommentar

Lang natts ferd mot dag og Påskeøya

Image

Øyeblikksbilde fra i natt på Santiago International Airport, hvor jeg nå befinner meg i transit-limbo. Jeg fløy fra Buenos Aires i går kveld til Santiago, Chile, og nå har jeg seks timer til flyet mitt går til Påskeøya. Påskeøya! Seks timers flytur rett ut i ingenting i Stillehavet, til Tiki-land, visstnok verdens mest isolerte bebodde sted. De neste ti dagene er det meg og deg, Thor Heyerdahl.

Image

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Buenos Aires, jeg kommer tilbake

Timene, dagene og ukene flyr her, og med ett var min tid i Buenos Aires over for denne gang. Mye har vært ved det samme siden forrige oppdatering, og mye nytt har skjedd. Buenos Aires vokser på meg for hver dag, og etter syv uker var jeg overhodet ikke klar for å forlate. Jeg tok allikevel meg selv i nakken og kjøpte billett til Salta, et område i nord der verdens høyeste vingård befinner seg. Etter en utrolig helg der befinner jeg meg nå i Montevideo, Uruguay. Mer om det senere.

Jeg fullførte fire ukers spanskkurs med mer eller mindre suksess, fortid og framtid ligger litt hulter til bulter og jeg snakker primært i første person presens, men det er overraskende hvor mye velvilje folk legger til og forstår hva jeg mener allikevel. En venn fortalte meg at jeg snakker Tarzan-spansk. Det får gå.

Etter spanskkurset var ferdig ble det også lettere å fokusere på det egentlige prosjektet mitt. De siste tre ukene har jeg jobbet med en sak om veteraner fra Falklandskrigen som har demonstrert på Plaza del Mayo (Maiplassen) hver dag i 4 år for å få anerkjent sine rettigheter som veteraner. Problemet er at de var stasjonert på fastlandssiden av Argentina, og dermed ikke var på selve Falklandsøyene i månedene krigen pågikk. 17 av de fastlandsstasjonerte ble imidlertid drept av britene, og disse 17 er anerkjent som krigsveteraner, mens de resterende som overlevde ikke er det. En absurd problemstilling som de nå altså har kjempet mot i 30 år, siden krigen i 1982. Jeg har fulgt dem i hverdagen i teltet sitt på plassen, og med på demonstrasjon utenfor innenriksministeriet. En veldig interessant B-side av konflikten som nå blusser opp på grunn av det nært forestående 30-årsjubileumet for krigen.

Mate med Tulio, lederen for veteranene på maiplassen, i teltet deres

Plaza del Mayo er også steder hvor ”mødrene på maiplassen” demonstrerer hver torsdag med bilder av sine forsvunne barn, som ble bortført av militærdiktaturet som regjerte på 70- og 80-tallet i Argentina. Tusenvis av unge mennesker forsvant og har aldri mer kommet til rette, som i så mange andre militærdiktaturer, eksempelvis i Chile og Etiopia. Mødrene går tålmodig i tog hver uke i håp om at myndighetene ikke har gjort alt de kan for å løse gåten. En generell tendens i Buenos Aires er at folk demonstrerer mye. Jeg har disse ukene sikkert overvært ti ulike demonstrasjoner; mot gruvedrift, for Malvinas/Falklandsøyene, mot en ny lov som forviste gateselgere bort fra hovedgaten, mot en dobling av prisen på T-banebillettene (fra 2,50 kr til ca 4 kr), og så videre. Kanskje er det en større verdsetting av mulighetene et demokrati gir fordi landet hadde militærdiktatur i nær fortid, eller kanskje det ligger mer latent i den argentinske folkesjela å være mer lidenskapelig opptatt av sine kampsaker, eller kanskje folk bare bryr seg mer, eller gidder mer. Jeg synes uansett det er et sympatisk trekk ved et folk og et land, uavhengig av hvor rettmessig demonstrasjonene faktisk er.

Mødrene på maiplassen

En annen markant hendelse mens jeg har vært her er togkatastrofen på Once togstasjon i Buenos Aires 22. februar (for sikkerhets skyld på 29-årsdagen min), der 51 morgenpendlere  ble drept og over 700 skadet på den første arbeidsdagen etter ferien. Jeg og Mari tok oss ned til Once noen timer etter ulykken, og gjennom det enorme presseoppbudet kunne vi tydelig se det knuste toget bak sperringene, som ble voktet av åpenbart berørte politistyrker. De var ennå i ferd med å frakte de omkomne ut av togrestene, og hundrevis av mennesker var samlet for å få mer informasjon.

Situasjonen brakte dessverre umiddelbare assosiasjoner til 22 juli. Det er for øvrig en hendelse de fleste jeg har møtt både i Etiopia, Sør-Sudan og Argentina er svært klar over, og har meninger om. Det er tidvis underlig å plutselig være fra et sted som gir en slik etterklang hos folk på andre siden av jorda. ”Oslo” skal ikke vekke samme assosiasjoner som ”Beslan”, men det gjør det. Akkurat det er både godt og vondt. Men tilbake til Once. I dagene etter ulykken har beskyldningene haglet mellom togselskapet, togkonduktøren, og staten. Togselskapet hevder konduktøren, en ung mann som overlevde, må ha sovet og i tillegg hatt promille da ulykken inntraff. Konduktøren hevder at nødbremsene ikke virket og at togsettet ikke reagerte, og alle er enige om at togskinnene som er fra 1930  burde ha vært skiftet ut for ca 65 år siden av staten. De pårørende krever å få vite hva som gikk galt, og etterforskningen går sin gang. I mens flagges det på halv stang, nasjonale feiringer avlyses og president Christina Kirchner forsikrer alle om at de skal komme til bunns i saken. Det har vært noen spesielle dager.

Once togstasjon

I lys av dette var det et noe makabert filmvalg på bussen jeg kjørte med i helga, som viste ”Source Code”, en film som i bunn og grunn handler om et pendlertog som eksploderer igjen og igjen og igjen.

El Caminito

El Caminito

Foruten de mer spesielle hendelsene den siste måneden, så har hverdagslivet i Buenos Aires fortsatt å inneholde milongaer (der man danser tango), parillaer (der man spiser biff), nyoppdagede barer som serverer Gin&Tonic i mugger, generelle dypdykk i Buenos Aires natteliv med mine utmerkede kumpanonger (og oppdagelsen av en ny sjokkerende regel; at de ikke slipper inn nye gjester etter 04:00, men når du først er inne kan du gjerne bli til klokka sju), nyoppdagede serveringssteder med takterrasser og wifi, kollektive hjemmekontordager på de mange bokcaféene med likesinnede, peruviansk ceviche, meksikansk taco, nye oversvømmelser og nye trykkende dager med 40 grader. Nye oppgjør med Sophies katt som valgte å bringe en død kakkerlakk til senga mi før hun kvesset klørne sine på veska mi og tygde litt på tangoskoene mine. Ekskursjoner til San Telmo, den vakreste bydelen av dem alle, La Boca, den farligste bydelen av dem alle (visstnok)men som har de der fargerike husene alle må ta bilde av i El Caminito, klimaflukt til en countryclub med svømmebasseng der alle må helsesjekkes før inngang, hjemmefester med diplomatstandard. For ikke å glemme notoriske Dulce de Leche (”hot milk jam”) et slags flytende Hapå de er nødt til å bruke på alt som er søtt, Malbec, empanadas, Kirchnerproblematikk, det generelle hatet mot borgermester Macri og det evige bråket rundt doblingen av t-banebillettene. Men disse tingene er det kanskje mer interessant å se bilder av enn å lese om, ettersom det er like mye stemningen her som hendelser som utgjør det å være i Buenos Aires. De har også, for øvrig, fantastisk iskrem.

Jeg har som sagt tatt mitt farvel med tidenes by for nå, men jeg er rimelig sikker på at jeg kommer tilbake raskere enn jeg aner.

Bare prøv å dra

Bare prøv å dra

 

Publisert i Reisebrev | Legg igjen en kommentar

Bilder fra Buenos Aires runde 1

Bildeskippertak;

De første bildene fra Buenos Aires er herved publisert, og kan finnes på denne linken.

Flere kommer i umiddelbar framtid.

El Ateneo bokhandel

 

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Buenos Aires

I dag er det tre uker på dagen siden jeg ankom Buenos Aires, i 40 grader klokka seks på morgenen, hvor jeg i løpet av den første halvtimen ble forsøkt svindlet på både taxitakst og vekslepenger samt frarøvet skinnjakke og iPhone. Etter de første noe deprimerende 30 minuttene har det derimot mildt sagt gått oppover.

Tango i San Telmo

Buenos Aires er en drøm av en by. Litt lavere luftfuktighet, litt færre ukvemsord jeg ikke skjønner hva betyr på gata og kanskje en liten strand, så hadde den vært perfekt. Den er en symbiose av det hektiske og spennende New York har, og det alternative og avslappede som Berlin har. Folk, restauranter og utesteder bor i staselige bygårdsleiligheter Evita verdig, brostensbelagte gater under enorme løvtrær tråkler seg gjennom de ulike bydelene og bærer fram den ene portenoen vakrere enn den andre. Det er det de lokale Buenos Aires-residentene kaller seg. Argentinere generelt er kjent for sin stolthet, som muligens kan oppfattes som arroganse av de svartsjuke, og dette er nok ennå mer sant for portenos (jeg finner ikke den krøllen over n´en på tastaturet). Men jeg ser ingen grunn til å ikke være stolt på grensa til arrogant av denne byen de bor i. Enhver by hvor middagen inntas etter klokka ti, siste cola&fernet konsumeres halv seks, men som allikevel sveiver seg selv i gang til klokka åtte neste morgen har mye å være stolt av. Når dette utføres i wing tips og tangosko, er det bare å ta av seg hatten.

Jeg bodde en uke på hostell før jeg fant et rom i en leilighet på internett som jeg sporenstreks flytta inn i. Leiligheta ligger i bydelen Palermo, og har persiennetak, takterrasse og en utmerket samboer ved navn Sophie, samt Alicia, en særs aggressiv katt som ikke liker meg. Her har jeg nå bodd i to uker, og blir behørlig introdusert til argentisk hverdagsliv av Sophie. Her drikkes det mate hver dag, som er en slags grønn te som drikkes av en kopp med sugerør som sendes rundt. Til nå har hun tatt meg med på camping i Tigre, en slags campingens Venezia bestående av masse kanalgjennomsyrede øyer med hytter på, til hennes mors bursdag hvor jeg prøvde å henge med så godt jeg kunne da de begynte å diskutere argentinsk politikk på spansk, og vist meg hva Palermo har å by på. Til tross for den onde ninjakatta har jeg altså hatt veldig flaks med min nye bopel.

Mate

Mate

Palermo er en gjennomgentrifisert bydel på samme måte som Grünerløkka (det ER den mest nærliggende sammenlikninga), og har blitt tilholdsstedet for middelklassens ungdommer og med det en stor andel av cafeene, restaurantene, butikkene og barene i BsAs. Det er en livlig, trygg og vakker bydel, og de aller fleste jeg har blitt kjent med bor her. BsAS har mange og svært ulike bydeler, og jeg driver og jobber meg gjennom dem. Forrige helg feiret vi for eksempel kinesisk nyttår i Chinatown.

Jeg har også gått to uker på spanskkurs her, med fire intensive timer om dagen. Jeg må si at det er en svært oppløftende prosess å lære spansk etter å ha kjempet med kinesisk i så mange år; halvparten av tida gjetter jeg bare på ordene og putter på en tullespansk endelse, også funker det. Den arentiske spansken er veldig tydelig, om enn med noen uddu freselyder, og sånn sett takknemlig å lære. Lærerinna er egentlig en professor i journalistikk som underviser på universitetet, men nå er det sommerferie og hun gjør språkkurs for moro, så det passer jo veldig bra. I den bittelille klassen som endrer seg fra uke til uke finnes det mange unike skjebner; blant annet Ashley, som jobber som IT-tekniker på verdens største luksusyatch, hovedsakelig i karibien, eller en 20-årig nederlandsk potetfarm- odelsgutt som knapt har vært i Amsterdam, men er her for å lære om potetdyrking. Det er mye man kan gjøre med livet sitt.

Til min store glede viser det seg også at Buenos Aires har skummet kremen av norske kvinner, og tiltrukket seg et meget bra lite knippe. Eugenia og Ida som jobber på den norske ambassaden, Mette som er skrivende kontor og klima-flyktning, og Mari som er på feltarbeid. Med slike BsAs-erfarne individer i ryggen har jeg fått en så kompetent innføring i byen som jeg kunne håpet på. Og det er så mye å ta av, så mye utover biff og tango, at det nesten er vanskelig å holde seg i ro. Det går imidlertid helt fint å holde seg i ro på disse bokhandel-café-hybridene, med sjakkrutete gulv, seks meter høye dører og utømmelige kaffekopper, selv om utsiden byr på behagelige 26 grader og klar himmel. Tango er også fryktelig stas, og med en tangotime innabords tok jeg mot til meg og kjøpte et par tangosko. Tangosko kan ikke overvurderes.

Ninjakatta ville slåss om skoene

Ninjakatta ville slåss om skoene

Nå romantiserer jeg veldig, det innser jeg, men det er virkelig en by som innbyr til det. Og akkurat nå så er det sant. Biffen er så mør, gatene er så vakre og tangoen er så sensuell. Best å bestille billetter vekk herfra umiddelbart, før jeg kaster alt på båten og blir her.

Den foreløpige planen er at jeg skal bli her i Argentina fram til midten av mars. Jeg er her i BsAs i to uker til med språkkurs, deretter skal jeg reise rundt i landet; til vindistriktet, pampasene, pingvinene, Patagonia og Andesfjellene, og skrive alt jeg makter.

Det er et veldig spennende øyeblikk å være her på grunn av konflikten mellom Argentina og Storbritannia om Las Islas Malvinas/Falklandsøyene, som begge land legger hevd på. Toppen av kransekaka kom i forrige uke da David Cameron anklaget Argentina for kolonialisme ovenfor øyene.

I år er det også 30 år siden falklandskrigen, verdens mest unyttige og ubrukelige krig som tok livet av rundt 900, og selv om Argentina tapte da, så har de aldri gitt opp kravet på Falklandsøyene. For tre år siden fant en amerikaner et svært oljereservoar der, og dermed ble det også mer enn nasjonal stolthet som stod på spill.

Dette skal jeg skrive mer om, men det er et svært sensitivt tema for mange, og spansklæreren min begynte umiddelbart å gråte da vi stilte spørsmål om situasjonen.

Det andre som gjør det spennende er at det akkurat har vært valg, der Christina Kirchner fra Peronistpartiet vant sin andre periode. Hun er meget omstridt, og et yndet diskusjonstema i alle leire. For eksempel så mener de på høyresiden sier hun gjør feil ved å gi penger til de fattige fordi de aldri vil lære seg å jobbe, de på venstresiden mener hun gjør det for å kjøpe stemmene, og ikke fordi hun har noen tro på et ordentlig velferdssystem. Argentisk økonomi er heller ikke helt på stell; prisene øker merkbart fra måned til måned, og siden det økonomiske krasjet i 2001 er mye ennå på halv tolv. Også noe som diskuteres over et glass malbec på de tett befolkede restaurantene rundt midnatt. Ingenting er bedre motivasjon for å lære spansk enn ønsket om å kunne henge med på disse diskusjonene.

Bildebevis kommer i umiddelbar framtid,

Hasta luego

Kari

Publisert i Reisebrev | Legg igjen en kommentar