Buenos Aires, jeg kommer tilbake

Timene, dagene og ukene flyr her, og med ett var min tid i Buenos Aires over for denne gang. Mye har vært ved det samme siden forrige oppdatering, og mye nytt har skjedd. Buenos Aires vokser på meg for hver dag, og etter syv uker var jeg overhodet ikke klar for å forlate. Jeg tok allikevel meg selv i nakken og kjøpte billett til Salta, et område i nord der verdens høyeste vingård befinner seg. Etter en utrolig helg der befinner jeg meg nå i Montevideo, Uruguay. Mer om det senere.

Jeg fullførte fire ukers spanskkurs med mer eller mindre suksess, fortid og framtid ligger litt hulter til bulter og jeg snakker primært i første person presens, men det er overraskende hvor mye velvilje folk legger til og forstår hva jeg mener allikevel. En venn fortalte meg at jeg snakker Tarzan-spansk. Det får gå.

Etter spanskkurset var ferdig ble det også lettere å fokusere på det egentlige prosjektet mitt. De siste tre ukene har jeg jobbet med en sak om veteraner fra Falklandskrigen som har demonstrert på Plaza del Mayo (Maiplassen) hver dag i 4 år for å få anerkjent sine rettigheter som veteraner. Problemet er at de var stasjonert på fastlandssiden av Argentina, og dermed ikke var på selve Falklandsøyene i månedene krigen pågikk. 17 av de fastlandsstasjonerte ble imidlertid drept av britene, og disse 17 er anerkjent som krigsveteraner, mens de resterende som overlevde ikke er det. En absurd problemstilling som de nå altså har kjempet mot i 30 år, siden krigen i 1982. Jeg har fulgt dem i hverdagen i teltet sitt på plassen, og med på demonstrasjon utenfor innenriksministeriet. En veldig interessant B-side av konflikten som nå blusser opp på grunn av det nært forestående 30-årsjubileumet for krigen.

Mate med Tulio, lederen for veteranene på maiplassen, i teltet deres

Plaza del Mayo er også steder hvor ”mødrene på maiplassen” demonstrerer hver torsdag med bilder av sine forsvunne barn, som ble bortført av militærdiktaturet som regjerte på 70- og 80-tallet i Argentina. Tusenvis av unge mennesker forsvant og har aldri mer kommet til rette, som i så mange andre militærdiktaturer, eksempelvis i Chile og Etiopia. Mødrene går tålmodig i tog hver uke i håp om at myndighetene ikke har gjort alt de kan for å løse gåten. En generell tendens i Buenos Aires er at folk demonstrerer mye. Jeg har disse ukene sikkert overvært ti ulike demonstrasjoner; mot gruvedrift, for Malvinas/Falklandsøyene, mot en ny lov som forviste gateselgere bort fra hovedgaten, mot en dobling av prisen på T-banebillettene (fra 2,50 kr til ca 4 kr), og så videre. Kanskje er det en større verdsetting av mulighetene et demokrati gir fordi landet hadde militærdiktatur i nær fortid, eller kanskje det ligger mer latent i den argentinske folkesjela å være mer lidenskapelig opptatt av sine kampsaker, eller kanskje folk bare bryr seg mer, eller gidder mer. Jeg synes uansett det er et sympatisk trekk ved et folk og et land, uavhengig av hvor rettmessig demonstrasjonene faktisk er.

Mødrene på maiplassen

En annen markant hendelse mens jeg har vært her er togkatastrofen på Once togstasjon i Buenos Aires 22. februar (for sikkerhets skyld på 29-årsdagen min), der 51 morgenpendlere  ble drept og over 700 skadet på den første arbeidsdagen etter ferien. Jeg og Mari tok oss ned til Once noen timer etter ulykken, og gjennom det enorme presseoppbudet kunne vi tydelig se det knuste toget bak sperringene, som ble voktet av åpenbart berørte politistyrker. De var ennå i ferd med å frakte de omkomne ut av togrestene, og hundrevis av mennesker var samlet for å få mer informasjon.

Situasjonen brakte dessverre umiddelbare assosiasjoner til 22 juli. Det er for øvrig en hendelse de fleste jeg har møtt både i Etiopia, Sør-Sudan og Argentina er svært klar over, og har meninger om. Det er tidvis underlig å plutselig være fra et sted som gir en slik etterklang hos folk på andre siden av jorda. ”Oslo” skal ikke vekke samme assosiasjoner som ”Beslan”, men det gjør det. Akkurat det er både godt og vondt. Men tilbake til Once. I dagene etter ulykken har beskyldningene haglet mellom togselskapet, togkonduktøren, og staten. Togselskapet hevder konduktøren, en ung mann som overlevde, må ha sovet og i tillegg hatt promille da ulykken inntraff. Konduktøren hevder at nødbremsene ikke virket og at togsettet ikke reagerte, og alle er enige om at togskinnene som er fra 1930  burde ha vært skiftet ut for ca 65 år siden av staten. De pårørende krever å få vite hva som gikk galt, og etterforskningen går sin gang. I mens flagges det på halv stang, nasjonale feiringer avlyses og president Christina Kirchner forsikrer alle om at de skal komme til bunns i saken. Det har vært noen spesielle dager.

Once togstasjon

I lys av dette var det et noe makabert filmvalg på bussen jeg kjørte med i helga, som viste ”Source Code”, en film som i bunn og grunn handler om et pendlertog som eksploderer igjen og igjen og igjen.

El Caminito

El Caminito

Foruten de mer spesielle hendelsene den siste måneden, så har hverdagslivet i Buenos Aires fortsatt å inneholde milongaer (der man danser tango), parillaer (der man spiser biff), nyoppdagede barer som serverer Gin&Tonic i mugger, generelle dypdykk i Buenos Aires natteliv med mine utmerkede kumpanonger (og oppdagelsen av en ny sjokkerende regel; at de ikke slipper inn nye gjester etter 04:00, men når du først er inne kan du gjerne bli til klokka sju), nyoppdagede serveringssteder med takterrasser og wifi, kollektive hjemmekontordager på de mange bokcaféene med likesinnede, peruviansk ceviche, meksikansk taco, nye oversvømmelser og nye trykkende dager med 40 grader. Nye oppgjør med Sophies katt som valgte å bringe en død kakkerlakk til senga mi før hun kvesset klørne sine på veska mi og tygde litt på tangoskoene mine. Ekskursjoner til San Telmo, den vakreste bydelen av dem alle, La Boca, den farligste bydelen av dem alle (visstnok)men som har de der fargerike husene alle må ta bilde av i El Caminito, klimaflukt til en countryclub med svømmebasseng der alle må helsesjekkes før inngang, hjemmefester med diplomatstandard. For ikke å glemme notoriske Dulce de Leche (”hot milk jam”) et slags flytende Hapå de er nødt til å bruke på alt som er søtt, Malbec, empanadas, Kirchnerproblematikk, det generelle hatet mot borgermester Macri og det evige bråket rundt doblingen av t-banebillettene. Men disse tingene er det kanskje mer interessant å se bilder av enn å lese om, ettersom det er like mye stemningen her som hendelser som utgjør det å være i Buenos Aires. De har også, for øvrig, fantastisk iskrem.

Jeg har som sagt tatt mitt farvel med tidenes by for nå, men jeg er rimelig sikker på at jeg kommer tilbake raskere enn jeg aner.

Bare prøv å dra

Bare prøv å dra

 

Dette innlegget ble publisert i Reisebrev. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s