Påskeøya (!)

Fem og en halv- times flytur, rett ut i intet fra Santiago, Chile. Kartet på skjermen på flyet viste bare hav og hav og hav. Jeg rakk å se to middelmådige Hollywood-filmer før en liten flekk av en øy dukket opp fra intet, midt i resten av intet. Det er en innflyvning jeg aldri vil glemme. Utflyvningen i solnedgangen var like spektakulær, og dette er et fåfengt forsøk på å oppsummere et uvirkelig opphold.

Langt unna

Langt unna

Hvorfor Påskeøya, spør du? Resultat av en mors livslange entusiasme for Thor Heyerdal indoktrinert gjennom en hel barndom, samt generell fascinasjon for øde øyer. I tillegg et ypperlig sted å skrive på og fra. Jeg skriver på flere artikler fra Påskeøya, eller Rapa Nui som befolkningen selv kaller den, og det er mer enn nok stoff å ta for seg. Om ikke øya er like mystisk som mange kanskje tror, så er det fortsatt en del gåter igjen. Der er mange myter om Påskeøya, og etter ti dager kan jeg i det minste avkrefte følgende myter:

– At Påskeøya er ubebodd. Feil. Her bor det ca 6000 sjeler, hvorav i underkant av halvparten er Rapa Nui, det innfødte folkeslaget som stammer fra resten av Polynesia. Resten er chilenere, forutenom 150 utlendinger.

– At ingen vet hvordan steinstatuene ble laget eller hvor de kom fra. Feil. Moaiene, som de heter, ble hogget ut av vulkansk stein fra et steinbrudd på øya og fraktet rundt via trestokker og tau. De minste er på ca en meter, den største er 21 meter.

– Påskeøya er den mest isolerte bebodde øya i verden. Faktisk også feil. Den rekorden går til de heldige 80 menneskene som endte opp på Pitcairn fordi noen på Bounty var misfornøyd med kaserna for to hundre år siden.

-Påskeøya ble befolket fra Sør-Amerika, slik Thor Heyerdal prøvde å bevise. Dessverre også feil. Påskeøya ble befolket en gang rundt år 400-800, fra andre polynesiske øyer i vest som Samoa og Tahiti. Rapa Nui, navnet på øya, folket og språket som snakkes her, har klare likhetstrekk med resten av Polynesia, og Påskeøya regnes som den østlige utposten av det polynesiske triangel, som går mellom New Zealand, Hawaii og Påskeøya.

Påskeøya tilhører altså Chile, etter at de ble annektert i 1888. Europeerne, i form av den nederlandske kapteinen Roggerveen, kom første gang til øya påskesøndag 1722, derav navnet. Da hadde rapanui-kulturen allerede kollapset, som et resultat av overbefolkning og overforbruk av de begrensede ressursene som fantes på øya. En nærmest total avskoging og besettelsen om å lage større og større moaier gjorde at stammene begynte å krige mot hverandre, og borgerkrig på et område mindre enn Bærum gir sjeldent heldige utfall.

De berømte statuene, moaiene, ble hogget i et stenbrudd på øya og fraktet til landsbyene der de ble stilt opp for å vokte over folket. Å velte en slik statue brøt den beskyttende magien, og etter hvert som stammene begynte å krige seg i mellom ble det å velte fiendens statuer et viktig symbol. Mot slutten av 1800-tallet fantes det ikke lengre oppreiste statuer. I tillegg hadde Peru hatt en rekke slaveraid hvor de hentet tusenvis av slaver hvor bare en håndfull returnerte tilbake til øya. Disse brakte i tillegg med seg kopper,  europeere brakte tuberkulose og 97% av befolkingen antas å ha omkommet i løpet av ett århundre. På det meste antas det at det fantes ca 15 000 innbyggere på øya. I 1887 var det bare 111 igjen. Chile leide så ut øya til et sauedriftsselskap ved navn Easter Island Exploitation Company (true story), som tvang de resterende øybeboerne til å bo i den eneste landsbyen som finnes i dag, Hanga Roa, bygde en mur rundt den og sørget for at de lokale måtte ha tillatelse for å forlate landsbyen. Sånn var det helt fram til 1960 (!), da Chile for første gang begynte å bry seg om hva som skjedde på øya, kastet ut selskapet og gav rapanuiene statsborgerskap, generelle rettigheter og tillot dem å forlate øya. En noe traumatisk historie, altså.

I 1955 kom Thor Heyerdal til Påskeøya for å undersøke sin teori om at øya ble befolket fra Sør-Amerika. På det tidspunktet hadde øybefolkningen begynt å rømme fra øya i åpne båter. Heyerdal var allerede berømt etter Kon-Tiki-ekspedisjonen, og boka han skrev om oppholdet, Aku Aku, satte påskeøya på verdenskartet. Han var ansvarlig for å få gjenreist den første moaien, og gjorde de første arkeologiske utgravninger på øya. Selv om teorien hans nå har blitt tilbakevist, kan hans betydning for øya ikke underdrives i følge de lokale selv. I dag mottar øya rundt 70 000 turister i året, og de fleste av disse har vokst opp med Heyerdahls bilder fra Påskeøya. En guide fortalte meg at mange begynner å gråte i det de ser statuene for første gang, fordi de har levd med bildene hele livet. Det er dermed ganske spesielt å være norsk på påskeøya.

Gjenreisningen av den første Moaien i 1955

Det var en kort oppsummering av øyas omfattende historie, resten bør leses selv. Det er et uendelig fascinerende sted.

Jeg tilbrakte ti dager der. De fleste kommer for tre eller fire dager, og jeg møtte mange reaksjoner på at jeg skulle være der så lenge, som om det ikke fantes nok ting å gjøre. Jeg for min del kan ikke forstå hvorfor man reiser til midten av stillehavet for å være der i tre dager i buss. Ti dager var tilstrekkelig for å se det meste, men langt fra alt. Det er en vanvittig historierikdom der, i tillegg til spektakulær natur og hvite strender, samt en utsikt over stillehavet jeg aldri kommer til å bli lei av.

Anakena Beach

Hanga Roa, den eneste landsbyen, huser ca 95% av befolkningen, og er det eneste stedet man kan bo på øya. I byen vandrer det hester fritt over alt, fordi de ikke akkurat har noe sted å rømme, samt hunder og kyr og høns, i tillegg til de ca 150 turistene som kommer hver dag. Øya er åpenbart polynesisk, fra lokal kunst, hvordan lokalbefolkningen ser ut og kler seg, til det mer cheesy innslaget med blomsterkransene de møter deg med på flyplassen. Den lokale musikken høres veldig ut som den fra Hawaii (over alt spilte de soundtracket til The Descendants), og dansen er nesten den samme som fra New Zealand. Øya har internett fra en eneste satelittforbindelse, la oss kalle den suboptimal, og sitt eget strømverk som streiker i tide og utide. Da går altså all elektrisiteten på hele øya. Det er ganske mørkt, det.
Ganske mørkt er det også utenfor Hanga Roa, som er det eneste stedet med strøm. To ganger kjørte jeg tvers over øya i mørket for å få med meg soloppgangen ved statuene i øst, og en liknende stjernehimmel har jeg aldri sett. Soloppgangen er for øvrig ved behagelige klokka åtte, fordi den lokale tiden koordineres med Chile, og er dermed i alle fall to timer for seint i forhold til sola. Jeg synes det er ypperlig å stå opp ved soloppgang når det er klokka åtte.

Mitt fortrukne kjøretøy, etter at jeg og damen som leide ut scootere i samråd fant ut at det nok ikke var så lurt å kjøre scooter for første gang på humpete skogsveier, var en hondaversjon av en gressklipper, eller en moto quad, som de kalte det. Fire store hjul med et lite sete i midten. Plent umulig å skade seg selv eller noen andre med, ettersom den går i ca 30 km i timen. Perfekt for mine behov. Også åpenbart storartet underholdning for de lokale, jeg fikk mange nye venner på veien.

Den står ikke stille, selv om det ser sånn ut.

Den står ikke stille, selv om det ser sånn ut.

Veiene var faktisk så humpete at på en ekskursjon humpet lommeboka mi ut av veska, noe jeg oppdaget alt for sent, og jeg fikk dermed også førstehånds erfaring med den meget tilbakelente og trivelige politistasjonen. Noen like trivelige turister hadde imidlertid funnet den og gav den tilbake ikke lenge etter, så noe må jeg ha gjort riktig.

Rapanuiene ved hostellet kunne fortelle at om en rapanui fant den så ville jeg få den tilbake, mens om en chilener fant den kunne jeg bare glemme det. Det ligger mye gruff i forholdet mellom Påskeøya og Chile ennå, og det finnes en uavhengighetsbevegelse som i 2009 okkuperte land de mente chilenere hadde stjålet fra de lokale. Chile fløy inn masser av politimenn som brutalt slo ned demonstrasjonen og arresterte de ansvarlige. Jeg var i kontakt med lederen av gruppen, og hun er for øyeblikket i New York for å registrere lokalbefolkningen hos FN slik at de kan få flere rettigheter.

En annen underholdende episode var en tidlig morgen jeg skulle kjøre ut for å se soloppgangen. Jeg hadde pakket alt kvelden i forveien, og våknet til en himmel så overskyet at det var umulig å se noe annet enn veien tre meter foran meg. I den kraftige vinden kunne jeg høre havet, men så det aldri selv om jeg var fire meter unna. Jeg kjørte gjennom sinte flokker laushunder, rundt hester som plutselig løp ut i veien midt på natta, prøvde å glemme at jeg egentlig er mørkeredd og at jenta fra eksorsisten mest sannsynlig ville komme til å dukke opp på veien foran meg. Etter nesten en time i totalt mørke kom jeg fram til stedet man skal se soloppgangen, Tongariki, ved de 15 moaiene. Jeg var helt alene. Det første jeg så når jeg lyste lommelykta foran meg var øynene på en avventende laushund. Den var heldigvis ikke aggressiv, men fortsatt ganske skremmende. Jeg fomlet meg fram langs stien og forsøkte å ikke tråkke på petroglyfene eller andre arkeologiske funn, og satte meg ned midt foran statuene. Ennå førti minutter til soloppgang. Jeg pakket meg inn og ventet. Og ventet. Et par andre sjeler kom snublende med hodelykter, og et par til. Sakte begynte de imponerende konturene av statuene å synes foran meg, og soloppgangen startet. Jeg åpnet vesken, løftet ut kameraet, innså med stigende uro at kameraet var alt for lett. Høyst motvillig åpnet jeg batteriluken og husket med ett at jeg hadde satt batteriet på lading på hostellrommet. Da begynte jeg nesten å grine. Resignert fulgte jeg resten av soloppgangen med et intenst ønske om at den skulle være utrolig kjip, noe den faktisk nesten også var. Det gode som kom ut av dette var at det tvang meg til å gjenta bragden neste morgen, siste morgen, og kunne da bevitne melkeveien og soloppgang fra nærmest skyfri himmel, som er et syn jeg aldri vil glemme.

Påskeøya by night

Andre ting jeg gjorde inkluderer hesteridning til den høyeste vulkanen på øya som rager 507 meter over havet, der man ser hele stillehavet på alle kanter. Total følelse av isolasjon vil være ganske dekkende. Knallhard sal som etter hvert gav følelsen av å bli slått med et flatt balltre for hvert skritt hesten tok er også ganske dekkende. Heldigvis gjorde jeg dette nest siste dagen, slik at jeg hadde seks deilige timer i et flysete foran meg. Jeg vandret rundt enorme vulkanske kratre med innsjøer i midten, fikk se stenhoggeriet i fjellet der det ennå ligger 400 uferdige moaier. Det finnes ca 880 moaier på hele øya, og halvparten av dem ble aldri ferdigstilt. Ingen vet hvorfor, men en dag forlot de åpenbart bare arbeidet i stenbruddet og lot kjempene ligge uferdige. Det stenbruddet står urørt slik det gjorde da Roggerveen kom til øya i 1722, og da Heyerdahl kom i 1955. Det er et imponerende syn, uten sammenlikning. Mange av de resterende moaiene som ble veltet har siden Heyerdals prosjekt i 1955 blitt gjenreist, og speider nok en gang beskyttende inn over øyas beboere. Påskeøyas økonomi baserer seg 100% på turisme, og smaken på det gode liv har gjort at flere og flere hoteller, restauranter og turoperatører åpner, som igjen krever flere turister, som gjør at flyselskapet LAN nå har åpnet en ny rute fra Lima, i tillegg til Santiago og Tahiti. De fleste severdighetene er helt ubeskyttet, og man er ofte alene, og kan i teorien gjøre hva man vil. Det er det også mange som gjør, så slitasjen på stedet har begynt å merkes godt. Kanskje vil det reguleres strengere i framtiden, med begrensede besøkstall slik som Machu Piccu eller Galapagos, men foreløpig er industrien altfor lukrativ til at noen roper ut etter slike tiltak. Om du vil se Påskeøya fritt og uforstyrret kan det allikevel være en idé å dra nå.

Jeg deltok også på en lokal gudstjeneste med mandolinspillende kirkesangere, men i all hovedsak jobbet jeg med en sak om Thor Heyerdals arv på øya. Jeg fikk tips fra Kon-Tiki-museet i Oslo om hvem jeg burde kontakte, og snakket med flere av de på øya som har jobbet med ham eller møtt ham. Det var en veldig takknemlig og hyggelig sak å jobbe med fordi alle liker Heyerdal, og når den kommer på trykk har jeg lovet å sende eksemplarer tilbake til øya. Jeg så også og simultantolket Aku-Aku-dokumentaren fra 1950-tallet på norsk sammen med en Heyerdalentusiast som aldri hadde fått oversatt hva de faktisk sa på filmen. Jeg møtte en 90 år gammel mann som var viseborgermester på øya i 1955 og var med og reiste den første moaien sammen med Heyerdal. Det var møter jeg aldri vil glemme.

Etter den spektakulære soloppgangen den siste dagen svømte jeg en siste gang i krystallklart polynesisk vann under palmene og Heyerdals moai, før jeg kjørte opp til en seremoniell landsby på toppen av et vulkankrater, der man kan se stillehavet i all sin mektige prakt fra husene rapanuiene så det fra for 1000 år siden. Og som om ikke det var nok, så satt der tilfeldigvis en lokal mann, alene på toppen av fjellet, og spilte tradisjonelle rapanuisanger på en liten mandolin. Det var perfekt.

Etter ti dager med enestående sjømat, møter med en salig blanding av ulike typer turister inkludert en japaner i Pokemon-drakt, ca 2000 bilder, blitt intervjuet av peruviansk TV, solforbrenninger tross faktor 50 og tusen nye inntrykk gikk turen altså tilbake til Lima, her jeg befinner meg i skrivende øyeblikk. Og for å være helt ærlig så virker det hele litt uvirkelig akkurat nå. Spesielt når jeg ser på kartet. Jeg fikk aldri sett sjøskilpaddene eller lært meg å dykke, heller ikke vandret i lavatunnellene under bakken eller drukket den lokale spriten, så jeg må nesten dra tilbake en gang. Og da skal jeg ta med meg mamma.

Pokemon på påskeøya. Hilsen to av verdens mest mystiske kulturer.

Dette innlegget ble publisert i Reisebrev. Bokmerk permalenken.

3 svar til Påskeøya (!)

  1. ketil k sier:

    Lærte mye, artig å følge din reise, ha det fint videre og ser frem til neste oppdatering

  2. Mathias sier:

    Påskeøya by night er et episk bilde.

  3. Nydelig. Nå ble jeg faktisk litt vemodig. Og reiselysten. Et tidlig åttitallsminne som plutselig ble vekket til live, rart med det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s