Mot normalt

For omtrent en måned siden var det en hetebølge i byen, med temperaturer opp mot 36 grader (det er ennå bare vår her), og et klamt teppe av hete og fukt la seg godt til rette over hele byen, i en uke til ende. Da følger vanligvis et ganske normalt hendelsesforløp. Folk girer opp airconen til 11, på tross av gjentagende advarsler, og i en by hvor infrastrukturen ikke har vært førsteprioritet på en stund skjer da det som må skje: strømmen går. I hele bydeler. Dette inkluderer Palermo, min bydel. Irriterende, ja, men ikke spesielt uventet eller uvanlig. Mindre heldig er det da at vannet også forsvant simultant. Rent personlig ble det litt ekstra pes siden jeg bodde i 12 etasje, nå uten fungerende heis, aircon eller vann, og i tillegg hadde jeg vandra byen rundt for å finne fersk laks, som nå lå og døde i heten i den eneste leiligheta i byen uten gassovn. Sett bort i fra min spesielt ugunstige situasjon, så kunne byen i tillegg by på søppeltømmerstreik, slik at søpla ble liggende i gatene, Napoli-style, i dagesvis. Etter en uke med denne uhellige kombinasjonen kom forløsningen i form av lillesøsterstormen til Sandy, som raserte og oversvømte halve byen, med den før nevnte søpla nå flytende rundt i gatene, blant biler og annet løsøre. Om jeg prøver å kommentere noe av dette til lokale, sånn “hey, dette er jo ganske loco, sant?” så får jeg bare “bienvenido a Buenos Aires” tilbake. Business as usual, altså.

Demo N8

Demo N8

Forutenom den uka, (hvis resultat var at utlendingsavisa Argentina Independent erklærte at det nå var offisielt at gud hater Buenos Aires), så har det vært endel andre forstyrrelser i denne byen som forsøker å funke så bra den kan, blant alle streikene, demonstrasjonene og oversvømmelsene. 8. November, populært kalt N8 var det en av de største demonstrasjonene det siste tiåret med nesten en million mennesker i gatene, med kaseroller som de slo på, derav navnet cacerolaso. Det var en generell anti-regjerings-protest, uten klare fanesaker, veldig fredelig og med skikkelig mange middelklassefamilier. Noen uker seinere kom den største streiken i presidens Cristinas historie, ledet av misfornøyde fagforeninger, som igjen lammet Buenos Aires i et døgn. Hele våren har i tillegg vært infisert av t-banestreik, men på søramerikansk vis; de ulike linjene streiker på ulike tidspunkter, slik at det er fullstendig umulig å orientere seg. Og så, forrige torsdag, for å toppe det hele, etter en god ukes hetebølge igjen, eksploderte en kontainer full av giftige stoffer i bydelen Puerto Madero. En enorm giftsky steg opp fra åstedet og bredte seg utover sentrum som en dårlig katastrofefilm. Myndighetene trodde først at det var kvikksølv i kontaineren, og begynte sporenstreks å evakuere hele bydeler og gav resten beskjed om å lukke vinduer, skru av aircon og holde seg innendørs. I 35 grader.

Evakuering.

Evakuering.

T-banestreiken var over, men nå stengte de banen på nytt, for å hindre at folk tok seg til de rammede områdene. Dette gikk litt for kjapt i svingene, fordi en stasjon ble stengt før det siste toget hadde ankommet, så passasjerene ble midlertidig fanget inne i stasjonen sammen med giftskyen. I tillegg gikk bussjåførene ut i streik og stengte ned sentralstasjonen (i en evakuert bydel) slik at ingen fikk forlate, og de også måtte henge rundt i Argentinas svar på Bhopal. Etterhvert viste det seg at det slett ikke var kvikksølv, bare et stinkende insektsmiddel i kontaineren, som eksploderte i kontakt med vann. Så indirekte var det brannvesenet som utløste katastrofen, ettersom det var de som kom drassende med vannet sitt for å slukke en eller annen brann. Og katastrofen ble til slutt nedjustert til “ingen fare, det er bare en uheldig odør, carry on”. Det er slik konspirasjonsteorier fødes. Prikken over i-en denne torsdagen var nok en sinnsyk storm som igjen oversvømte Palermo, og fikk folk til å ty til kajak i gatene (Det er sant!).

Flom.

Flom.

Klima og politikk der, altså. Og da har jeg ikke engang begynt på bosituasjonen.

Kort oppsummert: Jeg, Mette og Anja bestemte oss for å finne et sted sammen. Vi går på visning i et hus som annonserer tre soverom. Huset er fantastisk, med tre etasjer, patio, takterrasse. Jenta som leier ut, Jenny, bor der, sammen med sine to engelske bulldoger, som nevnt i forrige innlegg. Hun har akkurat flytta inn, og huset er kaos, men hun forteller alt hun skal gjøre, og vi bestemmer oss for å ta rommene. Vi betaler depositum og flytter inn. Følgende skjer: hundene bæsjer og tisser inne. Hele tida. Det er hundebæsj under stuebordet og Anja tråkker barbeint i en pøl på badet. To dager etter vi har flytta inn kommer vi hjem til tre bygningsarbeidere i huset, som er i ferd med å bygge to ekstra rom i fellesarealene (!). To dager senere flytter det inn to gutter. Jenny sier ikke et ord. Vi holder igjen husleia. Samtalen med henne om dette gikk ca som følger, forkortet og sensurert versjon:

Vi: Dette er noe helt annet enn vi ble forespeilt. Du sa aldri noe om å bygge to rom og få inn to ekstra gutter.

Henne: Jeg skjønner ikke hvorfor dette har noe med dere å gjøre

Vi: ?

Henne: Dere har jo fortsatt deres rom. Jeg skjønner ikke hva det er å klage på, det er det samme for dere hvor mange som er i huset.

Vi: Eh. Vel, og i tillegg så bæsjer hundene inne, og det er ikke akseptabelt

Henne: Har dere aldri bodd med hunder før? Dere visste at det var hunder her, så dere kan ikke si noe.

Vi: Forresten er toalettet vårt ødelagt

Henne: Nei, det er det ikke. Det funker.

Vi: Vi kommer ikke til å betale husleia for desember

Henne: da skifter jeg lås i kveld.

(lengre del hvor vi prøver å roe hverandre ned)

Vi ender med å bli enige om at vi betaler halv husleie for desember (fordi vi bare skal bo der en halv måned), og prøver å finne noen andre til å flytte inn i stedet for oss, hvor vi i såfall får pengene tilbake. Deretter: Hundene fortsetter å bæsje og tisse inne, hun arrangerer en fest uten å spørre oss hvor det kommer 300 mennesker og ca 10% av dem kaster opp, (blir vasket opp tre dager senere). Hun vil heller ikke gi oss nøklene til rommene våre, fordi vi kan finne på å miste dem.

Fest for de nærmeste

Fest for de nærmeste

Når hun så i tillegg krever dobbel husleie for at min venninne Mika skulle bo i min seng i ti dager, så ble det nok. Jeg fant en brite til å ta over mitt rom på to dager, flytta til et annet, meget hyggeligere hus, og er storfornøyd med det. Jeg synes bare synd på briten. Mette har også kasta inn håndkleet, og Anja er alene igjen med Cruella de Ville og hundebæsj på rommet.

MEN, det var veldig hyggelig å ha superentusiastiske Mika på besøk, hundebæsj eller ei. Sammen med en liten hurv filmfestivalfolk som var her for et Sør-Amerikansk filmmarked, har det vært en ypperlig førjulstid, kjemisk fri for jul, men full av sånn her mat:

Ceviche

Ceviche

Mika og Tottoro

Mika og Tottoro

Nå har jeg fire dager igjen for denne gangen, og forhåpentligvis vil de være storm-, streik- og hundebæsjfrie, men her finnes vel ingen garantier. Om ikke annet har det vært noen begivenhetsrike måneder, og jeg forventer katastrofeantiklimaks når jeg kommer hjem til jul. I mellomtiden gjør jeg dette:

Malbec-is. That´s right

Malbec-is. That´s right

Hva gjør jeg, spør du? Jeg spiser Malbec-is. Is med vin, ja.

Fingerspitzgefühl

Fingerspitzgefühl

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s