Bilder fra Miami og The Keys

…er publisert på flickr!

Albumet finner du her:

Miami og The Keys

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Etappe 2: Amerika!

Solnedgang på Key West

Godt kinesisk nyttår!

Etter hjemkomst fra Sør-Sudan og Etiopia har jeg foreløpig fått publisert tre artikler på henholdsvis nrk.no og bistandsaktuelt.no, og har et par andre på gang.

De publiserte artiklene kan (og bør! Både i solidaritetens og folkeopplysningas navn) du lese her:

Freden ennå på vent for Sør-Sudan- nrk.no

-Norge bør ikke arrangere giverkonferanse for Sør-Sudan, nrk.no

Kina mekler i oljekonflikt- bistandsaktuelt

Jeg i nå godt i gang med runde to i min beskjedne verdenserobring; denne gangen til Sør- og mellom- Amerika, med et stopp i Miami og New York på veien. Ruta går som følger: Jeg startet med en uke i Miami fra nyttår av, for å besøke en venninne ved navn Therese, som av ulike årsaker bor i hotpantsens hovedstad. Deretter fløy jeg til Buenos Aires, her jeg befinner meg i skrivende stund. Jeg blir i Argentina til ca midten av mars, med noen blanke uker før jeg skal møte mamma og pappa i Peru og bli med dem til Bolivia, på deres tre-ukers ferie her på kontinentet. I begynnelsen av april forlater jeg mor og far, og har en uke i karibien før jeg skal innfinne meg i Costa Rica i bryllupet til nydelige Tamara og Dino 14. april. Deretter flyr jeg hjem med en liten uke i New York på veien, og er tilbake i slutten av april. Dette med samme intensjon som turen til Afrika; å lære meg hvordan man fungerer og overlever som borte-journalist. Foreløpig har det vært et veldig spennende prosjekt.

Miami

Jeg ankom Miami på nyttårsaften, etter en herlig natt på flyplasshotell i London. Nyttårsaften ble tilbrakt på hjemmefest ved stranda med en tysk jente like fortapt i Miami som meg, og ble egentlig ganske minneverdig. Nå håper jeg at dere i det minste stiller et lite spørsmålstegn ved Miami som valgt reisemål; årsaken har jeg jo imidlertid røpet over. Therese Sollien, et unikum av ei jente som jeg studerte kinesisk sammen med, ble i løpet av masteren sin headhunta(hodejaget?) til Universitetet i Miami. Så mens vi andre råtnet i P.A. Munchs hus, pakket Therese snippesken og sitt uimotståelige intellekt og fløy til byen så kjent for sine sedeligheter. Der har hun blitt, og gjør nå en doktorgrad på Florida International University. Siden Miami uten Therese ville vært et såpass usannsynlig reisemål, var det desto mer fristende å reise innom på vei til Argentina.

Miami bekrefter alle mulige fordommer om seg selv, ved første, andre og tredje øyekast. Miami består av en håndfull øyer utenfor fastlandsdelen av byen, og er et virrvarr av broer og highways mellom øyene. Jeg bodde på Miami Beach, South Beach for de som er kjent, midt i art deco-distriktet (som sett på TV). Det er et utrolig vakkert område med kritthvite strender og azurblått hav (reisejournalistikk-alarm), palmetrærbekledte alleer og gate på gate med nydelige art deco-hus som holdes så rene og velholdte at det gjør litt vondt å se på. Himmelen er alltid blå, sola går alltid ned klokka seks i et rosenrødt inferno, folk er alltid kledt i hotpants og du vil alltid kunne se en Segway i solnedgang. Resten av Miami er verken veldig vakker eller spennende i min erfaring, så jeg holdt meg blant nyrike og turister på south beach. Uforvarende tok jeg også en båttur som viste seg å inkludere uhyre klein sightseeing av husene til de rike og berømte på de eksklusive øyene oss dødelige ikke får entre. Her fantes, kunne guiden fortelle, Gloria Estefan, Enrique Iglesias, han som oppfant Viagra og Sylvester Stallone. Blant annet. Det mest spennende var kanskje huset der Addams Family ble filmet.

Miami blir regnet som latinoenes hovedstad utenfor Latin-Amerika, og 60 % av befolkninga er ikke amerikanere. De aller fleste er tospråklige, mange snakker bare spansk, og ikke minst finnes det et stort miljø av eksilcubanere som kom når Castro tok over Cuba. De bodde i bydelen som nå blir kalt Little Havana, der det stort sett er cubanske restauranter, barer og sigar-buler nå. Men det er en bydel som føles noe mer menneskelig enn filmsett-south beach i allefall.

Det mest spennende med den uka i Miami var alt det vi gjorde utenfor Miami. Vi dro for eksempel på alligator-safari i sump-nasjonalparken Everglades, hvor de serverte gator-nuggets, altså frityrstekt alligator, i restauranten etter du har fartet rundt i sumpen i luftbåt.

Alligator smaker overraskende nok akkurat det samme som kylling. I allefall med tabasco og ranchdressing på.

Jeg og Rez, en bangladeshisk-engelsk venn av Therese på universitetet, kjørte også en dag til Key West, den ytterste øya i The Florida Keys, en øygruppe sør for Florida. Key West utgjør det sydligste punktet i fastlands-USA. Det bodde Hemingway når han skrev Den gamle mannen og havet. Vi rakk akkurat fram til å se den samme solnedgangen Hemingway så. Øygruppen var opprinnelig bundet sammen av en jernbane som en av de utallige orkanene tok med seg i 1935, og etter det ble jernbanen gjort om til en motorvei. Store deler av veien er hav på begge sider, og det er en spektakulær kjøretur. Vi stoppet på Alabama Jacks og spiste det de påstod var delfin. Det smakte også som kylling. Rart det der. Delfiner er riktignok fredet i USA, så det er noe tvilsomt. Det samme stedet hadde også et sjarmerende klistremerket på kjøleskapet med ”It´s time to impeach Obama”, etc.

Dagen etter dro vi med Therese, Rez og to venner fra Trinidad (som snakket akkurat som Anya fra Project Runway<3) til Key Largo, den første øya, for å padle kajakk i mangrovene. Da vi kjørte hjemmefra satte jeg på en Beach Boys-samleplate i bilen, og akkurat i det vi svingte inn til parken der vi skulle padle kom låta som faktisk name-dropper Key Largo;

Aruba Jamaica ooh I wanna take ya

Bermuda Bahama come on pretty mama

Key Largo Montego baby why don’t we go

ooh I wanna you down to Cocomo

Det var nesten litt magisk. Det var også kajakkpadling, som for min del var en jomfruforeteelse. På tross av noen manøvreringsproblemer, at vi padlet oss vill ute på havet og at jeg fikk åpne sår på innsida av tomlene etter tvilsom padleteknikk, var det en fantastisk opplevelse. Ingen av oss turte å ta med kamera eller telefon i båtene, og dermed finnes det heller ingen bilder. Men det er sant- hvert evig ord.

En annen minneverdig opplevelse var da jeg ble stoppa på gata av en tysker i 60-åra som startet med ”Are you between 23 and 26 and want to change your life completely?”. Nært nok, tenkte jeg, og lot ham fortsette. Det viste seg at han hadde et datingbyrå for millionærer, millionaires in Miami match making, og var på jakt etter unge utdannede jenter ”som visste å oppføre seg rundt millionærer”. En millionær kunne for eksempel betale for min eventuelle doktorgrad, kunne han fortelle. Han ville også at jeg skulle rekruttere mine venninner, for eksempel fra kirken min. Jeg fikk et visittkort, så jeg kunne tenke meg om. Bare i Miami. Tilbudet står ennå åpent, om noen der ute ønsker seg en doktorgrad.

Etter en uke i Miami satte jeg meg på flyet og tok mjølkeruta til Buenos Aires, via San Jose og Lima. Etter 24 timer (!) var jeg framme i det som så langt ser ut til å være kanskje verdens beste by. Beretningen om Buenos Aires så langt kommer i neste innlegg, men jeg kan røpe at jeg har begynt å lære spansk.

Hasta luego!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

I Love Juba, and I´m leaving Juba

Jeg har altså vært lenge nok i Sør-Sudan til at jeg akkurat kan begynne å strø rundt meg med popkulturelle referanser, også må jeg reise igjen. Etter to hektiske uker har jeg nå ankommet Addis Abeba igjen for en siste dag her før (den fortsatt skuffende bleike) snuta vendes hjemover.

Juba er, som jeg skrev i forrige innlegg, ikke overraskende nok en by fylt til randen av motsetninger. Fra de lokale sør-sudaneserne som strømmer til byen og bor i leirhytter der det finnes plass, til de velfriserte, godt bevoktede spisestedene som er tilpasset det betydelige expatmiljøet. Men alle lever de i Juba, og alle forholder de seg til de samme gode og dårlige sidene ved byen. Utelivet for utlendinger preges i stor grad av portforbud, som gir en voldsom askepotteffekt kvart på ett, når alle FN-ansatte forsvinner i en febrilsk jakt på noen med bil som kan få de hjem innen FNs portforbud 01:00. Norsk Folkehjelp har ingen slik regel, så jeg og Audun fikk dermed flere ganger den delte gleden av å kjøre hjem etter politiet har fått satt opp sine check points. Det er ennå meg uvisst hva som er funksjonene til disse, annet enn å utøve autoritet og plage Jubas befolkning. De er som regel fulle, og stopper forbipasserende uten grunn, eller så finner de på en i farta. Vi ble stoppet en kveld av en politimann så full at han ikke klarte å verken reise seg fra panseret der han lå, eller ha helt kontroll på kalasjnikoven sin, men han kunne i allefall informere om at de hadde fått beskjed ovenfra at det ikke lenger var lov til å kjøre motorsykkel nattestid. Med litt godsnakk og framvisning av Norsk Folkehjelp-logo fikk vi til nød kjøre videre. Tidligere i år var ikke Audun like heldig, og ble regelrett banket opp for å være på feil sted til feil tid. Det generelle rådet er bare å holde seg unna politi og militære nattestid, for de vil stort sett være fulle og uberegnelige. Det gjenstår mye arbeid her.

Men det er også det eneste ubehagelige jeg har opplevd her i disse to ukene. Det har vært to fantastiske og frusterende uker, og jeg har brukt mye tid på å forstå. Resten av tida føles det ut som om jeg har brukt bakpå bodabodas, motorsykkeltaxiene som regjerer Jubas gater side om side med land cruiserne. For en tier kjører de deg hvor som helst på en motorsykkel av varierende kvalitet. Jeg har kjørt mellom og på jakt etter ministerier og kontorer med sinnrike navn, i navnløse gater og bygg, for å få de intervjuene jeg ønsket. Funfact; det finnes 29 ministerier her. De prøvde å kutte ned til 21, men da var det så mange som ville stå uten ministerjobb at misnøyen ville bli så stor og skadelig at det var best å bare la de beholde ministeriene sine så lenge. Eksempelvis er ministerier 27 og 28  følgende: Ministry of Wildlife Conservation and Tourism, Ministry of Animal Resources and Fisheries. Sør-Sudan har jo som kjent en enorm fiskeindustri å ta vare på. Turisme også.

Jeg vil si meg fornøyd med disse forsøkene, takket være folkehjelpas folkehjelp og bekjentskaper har jeg fått snakket med svært interessante mennesker, fra SPLA, SPLM, flyktningeleirarbeider, sudanveteraner, plantasjearbeidere og landinvesteringseksperter. Jeg kommer tilbake med timevis med materiale, og ser fram til timevis med bearbeiding i bekmørke Norge. Jeg har møtt folk fra hele verden som driver med all verdens ulike ting i det nye landet; journalister fra Reuters og BBC, mineryddere, salsadansende FN-soldater fra India, SSB-statistikere, en misjonær som har bodd i bushen i tolv år, katolske prester,  en pedagogisk radioteaterregissør, og bistandsarbeidere i alle former og farger. Det er en ordentlig underlig ansamling av mennesker som alle har til felles at de vil se et bedre Sør-Sudan.

Hver dag har jeg spist lunsj med en delegasjon fra Norsk Folkehjelp, en fantastisk gruppe mennesker som jeg virkelig beundrer. Norsk Folkehjelp har vært i Sør-Sudan i 25 år, og spilte en svært viktig rolle i borgerkrigen da de støttet Sør-Sudans kamp. De valgte side, og bidro uten tvil til at Sør-Sudans eksistens i dag er et faktum. Under president Salva Kiirs tale 9. Juli var Norsk Folkehjelp den eneste organisasjonen som ble særkilt nevnt og takket for sin viktige innsats. Slik fikk erfarne menn fra felten tårer i øynene av, til og med når de gjenforteller historien. De innehar en helt egen posisjon i Sør-Sudan, og overalt hvor jeg gikk fikk jeg ekstra mye godvilje når jeg var fra Norge, og enda litt til hvis jeg fortalte at jeg var på besøk hos Norsk Folkehjelp. Alle vet hvem det er. Det er, selv for meg, veldig sterkt. Hilde Frafjord Johnson har også vært en av de største drivkreftene for å få i stand fredsavtalen i 2005, og hun er nå leder av UNMISS, FN-bidraget til Sør-Sudan. Norges rykte som fredsnasjon begynner kanskje å bli noe frynsete, men Sør-Sudan levner ingen tvil om hva norske aktører har bidratt til å skape. De selger norske flagg på supermarkedet.

Sør-Sudans skjebne

Situasjonen i Sør-Sudan er som sagt kompleks. For å si det pent. Men kort oppsummert så er det største problemet naboen i nord, det evig uberegnelige og nå tilsynelatende desperate Sudan under Omar Al-Bashirs ledelse, han som er ettersøkt av den internasjonale strafferettsdomstolen for forbrytelser mot menneskeheten du vet. De siste månedene har Sudan angrepet flere mål inne i Sør-Sudan, og tonen har tilspisset seg veldig. Sudan har trukket seg fra fredsforhandlingene som ble mediert av den Afrikanske Unionen, og forlanger å forhandle med Sør-Sudan direkte. Saken står om grenseområdene, fordeling av oljeinntekter og den omstridte Abyei-provinsen som Sudan ulovlig invaderte i vår, og fortsatt nekter å trekke seg ut av. Sør-Sudan fikk med seg ca 75% av oljeressursene når de to landene skilte lag, men rørledningene som frakter oljen ut av landet går gjennom Sudan. Oppfatninga hos de jeg intervjuet om situasjonen var at Sudan desperat trenger inntekter, ettersom å kjempe tre borgerkriger samtidig, samt gi støtte til opprørsbevegelser i Sør-Sudan og opprustning langs grensa koster skikkelig mye penger. Når da sør stakk av med nesten all oljen, og Al-Bashirs folkemord i Darfur førte til sterke sanksjoner fra det internasjonale samfunnet, så ser situasjonen ganske dyster ut for regimet i Khartoum. De bruker dermed det språket de kan best, og bomber sivilbefolkning både innenfor egne grenser og inne i Sør-Sudan, ruster opp langs grensa og rasler i sabler, for å få de det ønsker fra myndighetene i Sør-Sudan. De vil ha mer inntekt fra oljeproduksjonen, de vil ha Abyei og de ønsker større andel av de oljeproduserende områdene. Kort fortalt. Sør-Sudan responderer i hovedsak avventende, og forsøker å unngå åpen væpnet konflikt med Sudan, men er også klare på at uten ytterligere press fra det internasjonale samfunnet på regimet i nord, så bærer dette helt klart med seg potensialet for en ny konflikt, i verste fall krig.

Dette har jeg brukt ukene på å snakke med folk om, og det vil resultere i en artikkel på en internettside nær deg, etter alt å dømme. Men i tillegg har jeg også fått snakket litt om Kinas samarbeid med Sør-Sudan, og litt om landinvesteringer. Jeg reiste opp til et slikt prosjekt og fikk snakket med de som jobbet der, som var veldig interessant. Fire og en halv-timers kjøretur på skogsstier fylt av gjørme, stein, kyr og barn fikk meg til å angre på at jeg klagde på veiene i Etiopia, de er jo rene sci-fi-innovasjonen til sammenlikning.  Midt inne i skogen møtte vi menn som jaktet med pil og bue. Det var stas.

Den turen ble den eneste ut av Juba, men jeg fikk likevel formet et inntrykk av at resten av Sør-Sudan ikke er av samme verden som Juba.

Alt var verre før

Når man ser på statistikken over alt som er deprimerende i verden, så ligger Sør-Sudan nær toppen av alle kategorier; barnedødelighet, død i barsel, analfabetisme, mens de ligger på bunnen av alle målinger man liker å ligge i toppen på; helsetjenester, utdanning, forventet levealder. Det er et av verdens aller fattigste land, og har et utgangspunkt som virker tidvis håpløst for å kunne bygge et fungerende land på. Men så ser man på stadig ekspanderende Juba, og på alle de som har kjempet hele sitt liv for å få dette til, på bildene av voksne, gråtende soldater på frigjøringsdagen 9. juli,  og innser at det er få som har kjempet hardere for å få lov til å bygge opp det de nå akkurat har satt i gang med. Borgerkrigen, nummer to, begynte i 1983 og varte til 2005. I denne grusomme krigen døde over 2,5 millioner mennesker. Det er dette som nå endelig er over, og endemålet, som allikevel bare er begynnelsen, oppnådde de i sommer. Krigen berørte alle, og alle mistet noen. Mange flyktet, mange tok utdannelse i utlandet og har nå kommet tilbake for å bygge landet. Det er inspirerende.

Uansett hva man sier om Sør-Sudan, eller Juba, om det dreier seg om veier, mat, trafikk, folk, kyr, strøm, internett, politi, rundkjøringer, Gin&Tonic, toaletter; det vil alltid ha vært verre før. Det er også inspirerende. Det var, på ordentlig, aldri bedre før. Alt er bedre nå. Så selv om politiet drita veiver en kalasjnikov i ansiktet på deg, så kan du banne på at han ville klubba deg i bakhodet i 2009. Når internett har en hastighet på 3kb i sekundet, så var det 0,5 kb for ett år siden. Når veien er intet mer enn et gapende hull, så var den garantert ikke der i det hele tatt i fjor, eventuelt minelagt. Når bassenget på ambassadeboligen er for kjølig, så… neida. Jo da. Ting blir bedre, hver dag.

Med disse bevingede ord avsluttes dette innlegget (bilder kommer med bedre nett).

Takk for meg, Juba.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Livet i Juba, verdens yngste hovedstad

Jubel i JubaLørdag landet jeg i Juba, den nye hovedstaden i det nye Sør-Sudan, et land som har eksistert siden 9. juli, etter over 20 års borgerkrig for løsrivelse fra Sudan i nord. Dette er noe annet. Noe annet enn alt annet, vil jeg tro. For et fantastisk, deprimerende og forvirrende sted dette er. Fantastisk fordi landet bare er fire måneder gammelt, og optimismen og entusiasmen for framtida slår deg alt fra du lander på flyplassen; det er plakater, flagg og bilder overalt som feirer den nye staten, rundkjøringene har takksigelser til landets ledere for å endelig ha gitt Sør-Sudan sin frihet. Deprimerende fordi Sør-Sudan er et av verdens aller, aller fattigste land, med den dystreste statistikken for barnedødelighet, forventet levealder, utdanning og helse jeg noensinne har sett. Deprimerende fordi den stadig eskalerende situasjonen med aggressive og umenneskelige Sudan i nord blir verre for hver dag som går, og forvirrende fordi dette eksisterer samtidig, side om side. Sør-Sudan er et land som på mange måter starter med blanke ark; her fantes ingen statsstruktur, inget fungerende rettssystem, ingen trafikkregler eller veireguleringer, ingen medialov. Hvor starter man? Samtidig så er ikke blanke ark riktig ord; etter 25 år med grusom borgerkrig som ikke skånte noen i Sør, er det en befolkning som er kollektivt traumatisert. Staten består av tidligere geriljasoldater som vant kampen og skal skape et land, politiet har praktisert sharialov i tyve år før frigjøringen, og ikke helt har lagt det fra seg (første dagen her ble vi vitne til en gutt som var blitt tatt for å stjele to bokser makrell, som ble lagt på bakken og slått med stokker. Av politiet. Audun forsøkte å overtale dem om at det ikke var nødvendig, men til døve ører).

Jeg er her takket være Audun Herning, en venn som har jobbet i Norsk Folkehjelp i snart to år her i Juba. Han og folkehjelpa skaffet meg bolig i deres compund, invitasjonsbrev og pressetillatelse, og jeg hadde ikke kunnet være her uten den hjelpa. Norsk folkehjelp er den organisasjonen som har vært her lengst, og er svært populær blant sør-sudanesere, fordi de aktivt tok standpunkt for Sør-Sudan i borgerkrigen. Den goodwillen kan komme godt med. Jeg skal være her i to uker, og skrive så mye jeg kan om det som skjer her. Det mangler jo ikke akkurat på tematikk å skrive om. Om situasjonen tillater så kan jeg reise litt rundt også.

Det er en ekstremt kompleks situasjon nå, og jeg skal prøve å forklare hva som foregår når jeg har skjønt hele situasjonsbildet selv. Siste nytt er at Sudan har bombet to flyktningeleire (!) inne i Sør-Sudan, med BBC og Reuters tilstede. Sudan nekter både for at de har bombet noe som helst, og nekter for at det finnes flyktningeleire i Sør-Sudan. Hvordan de bortforklarer Yida, en leir med 23 000 flyktninger, er uvisst.

Juba preges av den store internasjonale tilstedeværelsen. Det er store delegasjoner fra FN, fra en lang, lang rekke NGOer, ambassader, verdensbanken, en liten horde journalister, og så videre. Det betyr at byen er fyllt av Land Rovere med svære satelittantenner, velfriserte spisesteder med wifi og at det lokale supermarkedet selger pastis og havana club, for ikke å snakke om cava og menthos. Alle snakker engelsk, ettersom det er det språket myndighetene bruker. Det gjør det hele litt enklere for meg som ikke kan det andre store språket, arabisk. Samtidig som den internasjonale tilstedeværelsen er stor og engelsk brunsj er lett tilgjengelig, så er fortsatt de fleste veiene laget av jord og strømmen er ustabil og til stadighet fraværende, for å nevne noe.

Så langt så kan jeg ikke si at verken vold eller fattigdom har preget dagene her; på lørdag var vi på NGO-fest, med hudrevis av dansende bistandsarbeidere og journalister, hver søndag er det åpent basseng hos den norske ambassadøren for alle nordiske i landet, I går drakk vi, etter mye instruksjoner til servitøren, Gin&Tonic til solnedgangen ved Nilen, som renner gjennom Juba. Det eneste farlige her var fallende mangoer. i tillegg regner det mer enn normalt skal, og dermed holdes temperaturen nede på behagelige 30 grader. Tross 21 assorterte insektsbitt på høyre legg har jeg altså fått en ganske myk start, sett bort fra den gråtende gutten som ble slått, og at transportmiddelet vi bruker her er Auduns motorsykkel. Jeg har aldri sittet bakpå en motorsykkel før, og å starte i en by uten trafikkregler, veireguleringer og krav til førerkort er kanskje ikke det som betegnes som en myk start. Men Audun har klart seg i nesten to år, så da antar jeg at jeg overlever et par uker. De fleste veiene er laget av jord uansett, så fallet blir mykt (Ja, mamma, jeg bruker hjelm). Dagene har jeg nå brukt på kontoret til folkehjelpa, i påvente av at pressetillatelsen skulle bli ferdigbehandlet. Fordi jeg ikke har hatt fototillatelsen ennå har jeg heller ikke tatt noen bilder, så det kommer etterhvert. Akkurat nå fikk jeg imidlertid kortet med «international press» i hånda, med tilgang til hele Sør-Sudan, og det er dermed bare å sette igang! Det er veldig gode nyheter.

Audun har tatt mange fantastiske bilder herfra, så ta gjerne en titt på hans flickr-album her.

Jeg hadde en interessant siste uke i Etiopia med en innholdsrik tur ned til Yirgacheffe i sør, der de produserer kaffen du drikker i Oslo, men den beretningen skal nedtegnes når jeg har landet litt mer. Teasers: rastafarier, pelikaner og en amerikaner som smuglet diamanter fra Kongo for å selge dem til Triaden I Hong Kong.

Fortsettelse følger.

Publisert i Reisebrev | Legg igjen en kommentar

Natt og dag

Har vært på et par spektakulære steder i Addis de siste dagene, respektivt på kvelden og på dagen:

Addis by night

 

Addis by day

 

I morgen skal jeg reise til kaffeparadis Yirgacheffe. Navnet bør være kjent for de fleste urbane kaffekonsumenter i Oslo. Det går for å være den beste kaffen i Etiopia, som igjen går for å være kaffens fødested/moderskip. Der skal jeg besøke småskala kaffebønder, og se hvordan det hele går til. På veien skal vi innom Shashemene, de «hjemvendte» Rastafarienes tilholdssted. More to come!

For øvrig så har det nå regnet fem dager på rad, utenfor regntida, i landet som liksom skal ha «13 months of sunshine». For en scam.

troperegn

 

 

 

 

 

 

Publisert i Oppdatering | Legg igjen en kommentar

Uteliv og skulderdansing i Addis Abeba

En avgjørende del i et hvert urbant liv er udiskutabelt utelivets gleder. Det er alltid noe av det mest interessante å utforske i nye land, fordi det kan fortelle mye om folket som bor der. Etiopia er et hovedsakelig ortodoks kristent land, så alkohol er en innarbeidet del av samfunnet. I Addis Abeba er utelivet meget tilstedeværende, det føles som det finnes en eller flere barer i hver eneste gate, og det strekker seg fra de minste hull i veggen med blinkende lyslenker over døra, til svære etablissementer med flere hundre gjester. Det som gjør utelivet her så interessant, er at mye av det er kompromissløst og overveldende etiopisk. De gjør sin egen greie, og de gjør den med fantastisk entusiasme. Det finnes naturlig nok store generiske diskoteker som pumper ut J-Lo og Madonna her også, som overalt i verden, men det er så utrolig mye annet også.

Live-musikk er en viktig del av nattelivet her, og barer og restauranter stiller ofte med livemusikk flere ganger i uka. Dette er, slik jeg har fått inntrykk av det, hovedsakelig tre kategorier: enten et jazz-band, som i større eller mindre grad spiller jazz (et vi så på mandag covret La Bamba), lokale sangere som imiterer kjente etiopiske artister, eller tradisjonelle musikere som gjerne også har med dansere. Sistnevnte ofte på restauranter, til stor gleder for tilreisende. Men det er ikke for turistene at den tradisjonelle musikken spilles, det er for etiopere. De er sterkt knyttet til sin egen musikktradisjon, og tradisjonene er igjen sterkt knyttet til geografi. Etiopia er et etnisk svært sammensatt land. Folkegruppene har alle hver sin musikk, hver sin klesdrakt og hver sin dans. Ikke så ulikt fra resten av verden, men her er det veldig synlig, og det synes som om det fleste har et forhold til musikken og dansen der de kommer fra. I tillegg har de stort sett kontroll på hvor alt annet kommer fra, hvem som danser sånn og sånn, og ofte kan de også danse andre gruppers dans. Et gjennomgående trekk i disse dansene er skulderdansing. De setter hendene i hoftene og danser med skuldrene. Om skuldrene går opp og ned eller fram og tilbake sier noe om hvor du kommer fra. Det er veldig fascinerende, og overraskende vanskelig. Jeg har forsøkt, (ekstremt motvillig).

Fendika, klubben jeg har fortalt om tidligere, er for eksempel et azmari-sted. Azmari er en folkegruppe som tradisjonelt er et reisende folk, og som har en veldig sterk musikalsk tradisjon.  Tidligere levde mange azmarier av å reise til brylluper og andre store fester og spille for tips. I Addis skjer ikke dette så ofte lengre, og asmariene har i stedet skaffet seg ”azmari-hus”, små barer der det alltid vil være azmari-musikere og dansere. Disse azmarihusene er overalt. Noe av det som er spesielt, og svært underholdende, med azmari-tradisjonen er den formen som nærmest kan beskrives som en slags steving. Stort sett er det en som spiller trommer og en sanger som spiller et tradisjonelt én-strengs gitar-cello-aktig instrument ved navn Masinko, eller trekkspill. Sangeren improviserer teksten mens han eller hun synger, og det går stort sett ut på å synge om tilhørerne, en etter en. Jo mer komplekst og flerbetydende, jo bedre, og stort sett er de ganske frekke. Om tilhøreren er fornøyd med sangeren, gir vedkommende tips både som en påskyndelse, men også for å få sangeren til å gå videre og drite ut nestemann.  Dette er enormt populært, og kan holde på til tidlig på morgenkvisten om stemninga er god. Jeg kan jo som kjent ikke amharisk og er avhengig av at noen oversetter det som blir sunget. Det er ikke alltid like lett ettersom jo flere lag med betydning sangeren klarer å pakke inn, jo bedre. Noe er imidlertid ganske rett fram; da en sang at Ron så ut som Michael Bolton med sitt lange hår, eller som i går natt klokka halv fem da jeg ble tilsunget at jeg så ut som en Nokia i ferd med å miste batteriet mitt.

Kan man amharisk, så kan man snakke tilbake til sangeren, og foreslå hva vedkommende skal synge om andre. Sangerne kan også ha battles seg i mellom, gjerne mann mot kvinne. Selv om jeg stort sett ikke skjønner en døyt, så er det fantastisk underholdende, og reaksjonen til de som blir sunget om er stort sett på et universelt språk.

Sånn høres det ut:

Dessverre er det slik at den yngre generasjonen ikke er like opptatt av denne tradisjonen som den eldre, og en asmarimusiker vi snakket med var veldig  ivrig på å få oppmerksomhet rundt azmarihusene slik at de yngre kom tilbake og opprettholdt tradisjonen. Men foreløpig, så vidt jeg kan se, lever den i aller beste velgående.

Annenhver fredag har Fendika også en spesial-kveld, der det spilles og danses igjennom alle (?) de ulike folkegruppenes danser, og det er visstnok det hotteste som skjer i Addis disse fredagene. Det er smekkfullt av lokalbefolkning, med en og annen faranji innimellom og folk skulderdanser med. Tenk å kunne kjøre steving og hallingdans for fulle hus en fredagskveld i Oslo? Det hadde vært noe.

Dans på Fendika, med publikumsdeltakelse

Et annet ganske egenartet etiopisk fenomen er den ovennevnte imiteringa av kjente artister. Disse stedene kalles ”piano-barer”, og har et band og gjerne flere sangere som spiller gamle og nye pophits fra de mest kjente stjernene. Det dreier seg om å høres ut så lik originalen som mulig, og er sangeren dyktig får han eller hun vill jubel. Et slags karaoke- Stjerner i sikte-konsept, altså, som er uforståelig populært. Vi var på en slik pianobar senest i går, og folk danser som om det ikke finnes en morgendag. Som pauseinnslag danset åtte minimalt påkledte jenter ganske drøy kongolesisk rumperistedans, også til vill jubel. Det var sikkert grunnen til at jeg ikke fikk ta med kamera inn, og fikk derfor ikke dokumentert noe av dette. Akkja.

I tillegg til livemusikkstedene, så finnes det for eksempel egne Tej-hus, altså honningvinhus, men det er visst stort sett bare gamle menn som går dit. Det finnes araki-hus, små hull i veggen som selger hjemmelaget sprit, og det finnes helt nøytrale barer som selger de lokalproduserte variantene av ouzo, fernet, gin og whisky. Bestiller jeg en gin&tonic får jeg ofte spørsmålet om jeg vil ha ”local gin” eller ikke. Det er klart jeg vil ha local gin!

Hjemmelaget sprit- Araki

Den mer triste delen av utelivet finner man i egne gater, der små mørke buler fylles av prostituerte og enslige menn, og disse gatene er kjent for å bli voldelige utover natta. Det er mye prostitusjon her, stort sett unge etiopiske jenter som har kommet fra landsbygda i jakt på et bedre liv, men som aldri fant seg en jobb. Dette har jeg fått fortalt av Frita, kjæresten til Vemund, som akkurat har filmet ferdig en dokumentar om prostituerte i Addis Abeba, som skal sendes på etiopisk TV.

Et annet ikke veldig appelerende alternativ vi kjørte forbi her om dagen var «Bosnia Bar». Kan for alt jeg vet være skikkelig trivelig, men vi lot allikevel være.

Heldigvis er Vemund eksepsjonelt kvalifisert til å tråkle oss gjennom de beste stedene Addis-natta har å by på, og  kveldene her er altså tidvis svært eksotiske og alltid underholdende. Selv om jeg foretrekker kebab foran kokt egg som nattmat, så begynner jeg å skjønne hvorfor han ikke vil reise herfra.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Addis Abeba

Nå kan jeg vel omsider si at jeg har landet ordentlig, etter snart to uker her i Etiopia. Dagene begynner å normalisere seg på et vis, og i grunn er ikke rutinene så annerledes enn dagene hjemme; intensjoner om å stå opp halv ni, men våkne halv elleve i stedet, storslagne frokostplaner som mageplasker i brød med hvitost, storkonsum av kaffe, planlegging av neste lokasjon for konsum av kaffe, total apati i møte med kles-dilemmaet (selv om jeg har med ca åtte plagg totalt), daglig internettrunde som blir lengre og lengre  i og med at jeg prøver å følge Etiopia og Sudan samtidig som jeg selvfølgelig veldig gjerne vil vite mer om hun der dama Rihanna lapdancet på i Oslo, eller, i allefall har jeg åpenbart tvangstanker om å måtte innom dagbladet.no hver dag, og den evige planleggingen av ting som jeg vil skrive og hvordan jeg tenker å få det til.

Nye rutineelementer i denne hverdagen; en daglig kamp mot kakkerlakkene som enten er oppi vannkokeren, inni skoene mine eller på maskina mi; en daglig kamp om å ikke bli skandaløst overpriset av taxisjåførene, en daglig kamp mot internettlinjene og skype og hotellobbysafari på jakt etter bedre linje, en evig utforskning av etiopisk mat, som stort sett består av brød, stekt kjøtt og ulike former for saus, alt dandert med grønn chili, som man spiser med hendene. Det er stort sett veldig godt. Geit for eksempel; undervurdert kjøtt.

Et annet element er intensive men nyttesløse forsøk på å forstå amharisk, spesielt når jeg skal lade telefon- eller internettkort via telefon fra den amharisk-talende dameautomaten i andre enden. Etter å ha tilbrakt så mye tid i Kina som mandarintalende, må jeg si at det er veldig underlig og aldri så lite frustrerende og ydmykende å ikke kunne språket i landet jeg er i. Jeg hadde nesten glemt hvordan dette var. Hvor utrolig infantil man føler seg når alt man kan kommunisere er 1- 10, vakker, utlending og takk. Men også hvor overraskende langt man kommer med det.

Når det er sagt, så skal jeg ikke videre forsøke å sammenlikne dette med livet hjemme. Addis Abeba er en hektisk, støyende og forvirrende metropol, med offisielt ca 3 millioner innbyggere. Her bor man stort sett ikke høyere enn seks etasjer, så byen spenner over et enormt areal. Jeg har ikke helt fått grepet om bystrukturen; hva som regnes som sentrum, hva som er den poshe delen og hva som er østkanten, men det skjønner jeg jo for eksempel ikke i London heller. Addis Abeba er et politisk senter på mange vis, her ligger hovedkvarteret til den Afrikanske Unionen, FNs regionale Øst-Afrikarepresentasjon er her, og den internasjonale tilstedeværelsen er betydelig i form av ambassader og andre representasjonskontorer.  Addis utgjør et regionalt sentrum for det turbulente Øst-Afrika, som inkluderer Sudan, Sør-Sudan, Somalia, Uganda og Eritrea, for å nevne noen ikke akkurat uproblematiske land i området. Min venn Nicolas Stivang, tidligere UD-aspirant, jobber nå på den norske ambassaden her, og har ansvar for å rapportere hjem om den regionale politiske utviklingen. Det er åpenbart en veldig spennende og ikke bare enkel oppgave, og han farter mellom AU, FN og ulike representasjoner for å skaffe oversikt. Norge har nemlig definert Øst-Afrika som en utenrikspolitisk prioritet, og legger dermed ned betydelig arbeid i å bygge grunnlag for å kunne utøve innflytelse i regionale avgjørelser når det ønskes. Og det er som sagt mye å holde styr på; grensekonflikter mellom Etiopia og Somalia og Eritrea, den fortsatte spente situasjonen mellom Sudan og Sør-Sudan som driver store flyktningestrømmer inn i blant annet Etiopia, den somaliske piratvirksomheten i Aden-bukta, det notorisk ustabile Eritrea, og så videre. Jeg jobber med å forstå hva som skjer i Sør-Sudan for tida, og det er mer enn nok.

I tillegg er Addis hovedsete for regjeringa til statsminister Meles Zenawi, som har tatt Haile Selassies gamle palass som Statsministerens Kontor. Presidenten, som er mer symbolsk enn faktisk maktinnehavende, holder til i et av Selassies andre palasser. Zenawis regjering tok over i 1991, etter å ha veltet Mengistus skinn-kommunistiske regime med støtte fra USA og europeiske land. De opprettet da etter sigende et demokrati, men nå har Zenawi sittet som leder for landet i 20 år, og ved sist valg fikk hans parti  over 99% av stemmene. Diskutabelt demokrati, altså. Mer om Etiopias politiske historie i et annet innlegg.

Addis er også en fattig by; det er ikke uvanlig å tjene rundt 1000 birr i måneden, mange tjener mye mindre enn dette. 1000 birr tilsvarer rundt 330 norske kroner. Som i alle store byer i utviklingsland er det mange, mange tiggere, og mange er rammet av polio. Det er mye det er vanskelig å se hver dag. Etiopia er fortsatt et av de fattigste landene i verden, tross økonomisk utvikling de siste årene. Men jeg må si at foruten tiggerne i gatene så merkes ikke denne fattigdommen her i Addis slik jeg kanskje hadde forventet. Livet går sin vante gang, og selv om jeg ikke aner hvordan folk overlever, så gjør de det, og jeg møter stort sett bare blide og hjelpsomme mennesker her. Det er en vennlig by, og om man får mye oppmerksomhet som utlending, så går svært lite av den ut på å selge deg ting. Det er en av de tryggeste hovedstedene i Afrika, og jeg har aldri følt meg utrygg når jeg går rundt alene, dag som kveld. Det gir en bevegelsesfrihet som jeg setter enorm pris på, spesielt siden jeg skal til Juba, der jeg mistenker at situasjonen er noe annerledes.

Apropos Sør-Sudan;

Etter å ha oppsøkt seks ulike banker i jakt etter dollar til visumsøknaden min til Sør-Sudan, kom jeg omsider til en bank der de i det minste hadde dollar. Men for å få vekslet til meg 100 dollar måtte jeg a) fortelle hva i all verden jeg skulle med dollar, b) framvise flybillett, c) framvise pass, d) bevise at de pengene jeg ville veksle inn i dollar var tatt ut fra en minibank som tilhørte den respektive banken. Det kunne jeg ikke, og dermed ble jeg skyflet ut av managerens kontor (som jeg ble vist inn til, fordi min forespørsel var så vanskelig) uten dollar. Dermed dro jeg til den Sør-Sudanske ambassaden uten, for å høre om det gikk bra. Jeg fikk beskjed i døra om å komme tilbake neste dag. Det gjorde jeg, fikk beskjed om å fylle ut et skjema, og at de trengte kopi av passet mitt. Så jeg surret litt rundt i gatene før jeg fant en kopisjappe, og fikk det jeg trengte. Jeg fylte ut skjemaet, og returnerte. Ny kø; da det var min tur viste det seg at jeg trengte kopi av invitasjonsbrevet også, og dessuten hadde jeg fylt ut skjemaet med penn med feil farge.

Nytt skjema, ny tur til kopisjappa, der alle andre som ville søke visum også hadde blitt sendt. Returnerer tredje gang, leverer kopier og skjema og bilder og pass, og får beskjed om at jeg må komme tilbake i morgen for å betale, fordi han som tar i mot betaling ikke er her i dag. I mellomtiden har Vemund fikset dollars til meg, og neste dag tar jeg turen nok en gang, betaler mine dollars, og får fullstendig overraskende beskjed om at jeg kan komme tilbake på ettermiddagen og hente visumet mitt. All eventuell irritasjon forsvant som dugg for solen da jeg, ganske riktig, senere på dagen stod med en nyprintet reisetillatelse i hånda. Det er jo mer effektivt enn Kina. Jeg liker Sør-Sudan så langt.

Det betyr at jeg kan bestille meg billett til Juba neste helg. Juba!

Nå skal jeg av gårde på hyttetur i skogen. De sier det finnes leoparder der. Det er både veldig stas og noe bekymringsverdig.

Publisert i Reisebrev | Legg igjen en kommentar

Bildebonanza

Med god hjelp fra absurd overprisa internett på Hilton har jeg endelig fått lasta opp bilder fra turen ut i øst-Etiopia, og har valgt flickr som vertskap ettersom wordpress er suboptimalt for massepublisering av bilder.

Her finner du albumet

 

Publisert i Album | Legg igjen en kommentar

Del 3: Roadtrip

Kameler i veien. Eller dromedarer da, om du skal være vanskelig

Etter knappe 24 timer i landet hadde vi pakket Eva, døpenavnet til Ladaen, til randen med vann, vann, musikk, solkrem, myggnetting og vann, klare for en seks-dagers tur østover i landet, med de to byene Dire Dawa og Harar som endemål. De heldige deltakerne var meg, Vemund, Vemunds etiopiske kjæreste Frita, og en nederlandsk lydtekniker ved navn Ron. Det var de vi hadde plass til, ettersom ett av setene i baksetet brukes til plass for høyttaleren som er noe provisorisk kobla til musikkspilleren i bilen, med en ledning som må klemmes på riktig måte om lyden forsvinner. Med gammal etiopisk musikk på anlegget og full tank tråklet vi oss gjennom Addis Abeba og ut på landeveien. Eller, egentlig er det hovedveien mellom Addis og Djibouti i øst, men begrepet hovedvei er relativt. Den er riktignok en av de bedre veiene i Etiopia, og hadde jeg stemt FrP hadde jeg nok hylt ut i indignasjon at selv et av verdens fattigste land klarer å holde bedre veistandard enn Troms. Heldigvis gjør jeg ikke det. (Litt fordi jeg ikke stemmer FrP, og litt fordi pappa jobber i veivesenet i Troms. Jeg liker veiene våre jeg, pappa). Denne veien førte oss uansett i første omgang forbi kinesiske industriområder og , mer interessant, store chatmarkeder.

Chat (khat, kat, det der de selger på grønland du vet) er lovlig i Etiopia, og tygges jevnt av de fleste, kristne og muslimer, og er en svært integrert del av hverdagen her. Chat er blader fra chatbusken, og plukkes hver dag. Det er en ekstrem ferskvare, og må forbrukes senest dagen etter den er plukket. Dette gjør eksport til en ganske hektisk affære, og likevel er chat på vei til å ta over for kaffe som hovedeksportvare for Etiopia. Et problem er naturligvis at chat er forbudt i de fleste land den eksporteres til, så det er litt ekstra kinkig, og hvis du legger til at en dags normalforbruk er som en liten blomsterbukett, så er det ganske massive mengder som sendes ut av landet til de chattørste utlendingene hver dag.
Tidlig på morgenen kommer chatlastebilene dundrende inn til byene etter å ha kjørt hele natta fra chatmarkene, og chatmarkedene livner til. Den beste chaten går tidlig på morgenen, og etter sigende kan man merke frustrasjonen i lufta de stedene som ligger så langt unna at chatleveransen ikke kommer før lunsjtider. Chat tygges fortrinnsvis hjemme eller på chatsteder, å tygge chat på gata er litt som å tusle rundt med ei flaske øl på Karl Johan.

Etter de hektiske chatmarkedene var passert førte veien videre i et overraskende frodig landskap, som etter hvert ble fylt av mennesker langs veien, hele tiden, alltid mennesker som gjette dyr eller bar varer til og fra markeder, passet småsøsken eller bare hang utenfor hyttene sine eller de små coca-cola-logo-malte butikkene (Sykt, sykt, sykt og skummelt hvordan coca cola er OVERALT). Vi passerte utallige landsbyer med små runde leirhytter med stråtak, hvinende barn som løp etter bilen vår, vi satt fast i flokker av kameler, geiter, kyr og muldyr, med og uten bevæpnede nomadegjetere, vi kjørte forbi bavianflokker som hoppet ombord på lastebilene på jakt etter mat, gribber i ferd med å gjøre kål på restene av ett eller annet uheldig dyr, hunder og høner og barn, barn, barn. Og jeg prøvde naturligvis å fange det hele med kameraet mitt, time etter time, og tidvis måtte Vemund be meg om å legge ned kameraet, fordi vi passerte ovennevnte bevæpnede nomadefolk, eller såkalte ”sensitive installasjoner”, bruer og slikt. Etiopia har flere separatistgrupper å stri med.

Når vi omsider kom fram til første overnattingssted, en anonym by ved navn Awash, var jeg fullstendig utslått, og hadde nesten ikke energi til å bry meg om at Vemund ba oss sjekke under alle møbler for brune skorpioner, fordi det visstnok hadde krøpet fram en fra badekaret sist han var der. Mett på nye inntrykk spiste jeg spaghetti bolognese. Jeg kan med hånda på hjertet si at den var bedre enn den jeg fikk i Venezia.

Etiopia er det eneste afrikanske landet som ikke ble gjort til en koloni. Italienerne prøvde seg mot slutten av 1800-tallet, men ble slått tilbake i første avgjørende slaget et afrikansk land vant under koloniseringsæraen, slaget ved Adwa i 1896. Italia beholdt riktignok deler av det som i dag er Eritrea, men Etiopia forble uavhengig. Italienerne gav seg allikevel ikke, og 40 år senere gikk de igjen til angrep, denne gang under Mussolinis tvilsomme ledelse, og okkuperte landet i 1936. Okkupasjonen varte i fem år, til 1941. Da tok den slutt når de allierte troppene drev Italia tilbake til Eritrea, og Haile Selassie ble gjeninnsatt som keiser. FN bestemte også da at Eritrea skulle motvillig gå inn i en føderasjon med Etiopia, noe som senere skulle være en hovedårsak til de blodige krigene mellom Etiopia og Eritrea.

Denne historien er grunnen til den sterke italienske innflytelsen på Etiopia, og altså den sannsynlige årsaken til min spaghetti bolognese. Pasta og pizza er å få tak i over alt, ”Ciao” er en vanlig avskjedshilsen, og italienskinspirert arkitektur florerer. Kaffe er også stort i Etiopia, men det kan nok skrives ned til at Etiopia er en stor kaffeprodusent, mer enn den italienske innflytelsen.

Trygt inni myggnettingen sovnet jeg nok en gang som et slakt, og våknet av at et eller annet ukjent fjærkre satt inni vinduet og lagde underlige lyder. Etiopia har visst ca 850 ulike fugletyper, så bortsett fra gribbene jeg har sett har jeg ingen anelse om hva alt det andre har vært, og om noen av dem begynner å spise på meg om jeg sitter rolig for lenge. Jeg holder meg derfor i beveglse.

Ny etappe, opp og ned fjell og åser, totalt på turen var vi oppe i 2400 m og nede i ca 1000m.o.h.. Vi kjørte gjennom starten av Rift Valley, menneskehetens opprinnelse, (Rift Valley strekker seg gjennom flere land, men Lucy ble funnet i Etiopia), og fortsatte østover mot hovedmålet med turen; handelsbyen Dire Dawa, og den helligste muslimske byen i Etiopia, Harar. Dette etter hvert tørre og ganske ugjestmilde landskapet tilhører Afar-folket, et nomadefolk som har holdt til i området siden før Jesus og Maria vissnok var innom landet en snartur. Det er også starten på Danakilørkenen, som tidvis ligger ca 100 meter under havoverflaten (m.u.h.?), kjent fra BBC-serien ”The hottest place on earth”. Det ligger i navnet, det er det varmeste stedet på jorda, og er ofte oppe i 60 grader. Her jobber folk med å hakke laus saltblokker fra bakken, og frakte dem til markeder i karavaner. De om det. Det var varmt nok i utkanten, og vi fortsatte videre til kjøligere områder. Afar-folket var de bevæpnede gjeterne jeg nevnte over, og kan tidvis være aggressive, men jeg klarte ikke la være å snike til meg noen bilder da vi ble sittende fast i en kamelflokk.

Vel framme i Dire Dawa valgte vi å bo på det sjette, 6., hotellet vi sjekket ut, som både hadde vann i dusjen og vifte i taket. Vann er ingen selvfølge her, i årevis har byene i området ligget uten vann i lange perioder. Jernbanen mellom Addis og Djibouti går gjennom Dire Dawa, selv om den ikke er operativ for øyeblikket, og gjør Dire Dawa til en viktig handelsby. I den ånden forsvant Vemund ut for å deale vinyl og kassetter med samlere i byen, og jeg og høye, tynne, langhårede Ron gikk på marked. Tre timer senere hadde vi fått i allefall tyve nye små venner, uansett hvor vi gikk hadde vi en hale av barn etter oss som ropte ”Faranji, faranji!”, amharisk for utlending. Det skulle vi høre flere ganger i løpet av turen. Mange ville bare ta på, mange ville leie hånda. Ron hadde en i hver hånd, jeg forsøkte å dokumentere. Til slutt møtte vi Frita og Vemund igjen, og Frita ba strengt barna om å gå hjem igjen og la faranjiene være i fred. De fulgte allikevel etter oss, men på god avstand. Dire Dawa kunne videre by på Man. U vs Man. City-kamp, som var stort i byen. Uklart hvem man skulle heie på, ettersom alle kjørte rundt med Man. U.-logoer på bilene sine, men jublet vilt da Man. City vant 6-1. Vi havnet også på ei ordentlig vannpipebule, eller Shisha som det heter på lokalt, med dempet oransje belysning, putedekkede gulv, hyppig teservering og dubbet japansk såpeserie på TV. Minus såpeserien så fikk det definitivt tankene over på 20-tallets opiumsbuler i Shanghai (som jeg jo frekventerer).

Etter Dire Dawa var gjort, ventet Harar en liten time unna. Harar er berømt for sin innmurte gamleby, der den muslimske befolkningen bor, og ikke så berømt for sin nye tilføyelse utenfor murene, der de kristne bor. Harar er det spirituelle hjertet av det muslimske Etiopia, og regnes av mange som den fjerde helligste muslimske byen i verden. Jugal, som den gamle delen av byen kalles, er en fantastisk labyrint av små trange gater og smug som går inn og ut av hverandre i et sinnrikt system, og inne i dette relativt lille, men svært tett bebygde området finnes det ca 90 moskeer og 22 000 mennesker. Den første moskeen skal stamme fra rundt 1200. Den innmurede byen har fem porter, ikke alltid like enkle å finne fram til, og stenhusene er malt hvite, blå, turkise og rosa. Midt i disse trange gatene finnes Haile Selassies barndomshjem, den franske dikteren Rimbauds siste tilholdssted, uoverskuelig mange markeder, og igjen; barn, barn, barn. ”Faranji! Faranji! Faranji!” overalt hvor vi gikk, den umiskjennelige halen av nysgjerrige barn og nesten like nysgjerrige voksne ble tidvis litt klaustrofobisk når vi allerede befant oss i en trang labyrint. Frita og Vemund var igjen ute på vinyldealings, så jeg og Ron, med vår svært begrensede amhariskkunnskap og ubehjelpelige skyhøye turistfaktor prøvde som best vi kunne å manøvrere oss kattemykt opp og ned trapper og smug, i håp om å riste av oss barna, bare for å runde et hjørne og havne i hovedgata igjen, hvor det hele startet på nytt.

Vi fant oss etter hvert et par behjelpelige lokale hararier til å følge oss rundt, som fikk avverget mesteparten av oppmerksomheten fra de andre. Dette ble vi fortalt etterpå at er hovedårsaken til at man skaffer seg guide i Harar, for å slippe å bli plaget av alle de andre som vil være guiden din. Våre utvalgte var en veltalende eldre mann som var poet og musiker og ville at Ron skulle spille inn sangene hans, og et ung døv gutt ved navn Abdelleh som kommuniserte via skriveblokk. Han lærte meg alfabetet på amharisk tegnspråk og lurte meg til å kjøpe et sjal og en kurv til faranji-pris. Da jeg sa at jeg ville ha et bilde av ham, så insisterte han på å posere med mine solbriller og kurv på hodet. Resultatet ser dere under. Etter bildesessionen skrev han ned postadressen sin, og ville at jeg skulle sende bildet til ham når jeg kom hjem. Det har jeg alle intensjoner om å gjøre, alt annet er vel desperat dårlig karma. Vi kjøpte ham en brus, og når han ikke gav tegn på å ville la oss gå alene, kunne Ron på fullstendig usannsynlig vis ”nå må du gå hjem” på amharisk tegnspråk (lang historie), og fikk kommunisert dette til Abdelleh, som gikk hjem med et smil, på jakt etter andre faranjis, antar jeg.

Harar bød altså på veldig fremmed kultur, lukter, syn og mat, og jo da, mennesker og historie er spennende det, altså, men det helt klart mest interessante med Harar var det som skjedde utenfor hotellet vårt på nattestid. Vi bodde i utkanten av byen, og rett nedenfor var det en søppelplass. Så snart mørket senker seg, og månen legger seg feil vei på himmelen, dukker det hver kveld opp en flokk med store, rufsete hundeaktige dyr med lysende øyne, straight outta lion king; hyener! Hyener, rett utenfor hotellet. Mange av dem, som sloss om mat og ulte og lo sin karakteristiske hyenelatter hele natta. Det finnes en ”hyena-man” i Harar som tar betalt for å vise turistene at han gir hyenene rått kjøtt med sin egen munn, etc, men vi tok vår trofaste Eva, kjørte ned til søppelplassen på hyenesafari på egen hånd. Bildene ble så som så, men for en fullstendig absurd, og i retrospekt uhyggelig, opplevelse. Begge nettene i Harar lå jeg lenge våken og lyttet til fremmede, fremmede lyder.

Til slutt ventet en femten timers lang kjøretur tilbake til Addis. Vi kjørte klokken fem om morgenen, med aktive hyener like over hekken, og begav oss ut på samme rute hjem. Etter et meget ublidt møte med en råkjørende chat-lastebil som etterlot stakkars Eva ganske mørbanket og Vemund ganske forbanna, etter å ha kjørt gjennom et titalls minitornadoer, etter å ha tatt nye bilder fra motsatt side av veien og etter å ha vært gjennom minst fire tollsjekker tilfeldige steder langs veien, var vi omsider tilbake i Addis Abeba, som nå plutselig virket fryktelig oversiktlig og velkjent.

Høydepunkt: Å sovne til ulende hyener.
Lavmål: da en kakkerlakk kravlet oppover leggen min mens jeg satt på do.

Første uke i Etiopia gjennomlevd, og jeg har knapt nevnt halvparten av det jeg egentlig vil fortelle om. Dette blir verdens lengste blogg.

Bilder følger!

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Del 2: Ankomst Addis Abeba

Kidus og Eva

Etter ankomsten til flyplassen følger Vemund meg til hans høyst trofaste og elskede kjøretøy. Det første jeg sa når jeg så skapningen var ”Ha! Det ser ut som en Lada som leker Land Rover!”. Også er det akkurat det det er. Lada Niva, offroadversjonen av Lada som ser litt ut som en legobil. Lada er for øvrig stort her, Etiopia var kommunistisk i rundt 20 år, og da er jo Lada et naturlig innslag. For eksempel er samtlige taxier blå-og-hvit-lakkerte eksemplarer. Jeg synes land med små biler er sympatiske.

En forvirrende kjøretur gjennom morgenrushet i et overraskende svalt Addis Abeba tar oss til Vemunds uadresserte leilighet, her jeg også skal bo så lenge jeg er i landet. Fjerde etasje i et leilighetskompleks med hissige vaktbikkjer på kveldstid, og med butikk i første etasje som bringer deg det du vil ha til dørstokken (tenk å kunne ringe til Joker og be dem stikke opp med litt bacon?).

Addis Abeba (Den nye blomsten) har ca 3 millioner innbyggere og ligger ca 2400 m over havet, som i hovedsak betyr to ting; at klimaet er veldig, veldig behagelig,  i nærheten av norsk sommer, og at man blir anpusten av å gå to etasjer. Nå er jeg ikke spesielt veltrent i utgangspunktet, men her føler jeg meg ordentlig patetisk. Det det også betyr er at det ligger for høyt for malariamyggen, så man slipper å gå på psykosefremkallende medisin over lengre tid. Pluss i boka.

Leiligheten er full av vinyl og kassetter ettersom Vemunds hovedbeskjeftigelse her, musikkbutikken Mitmitta, for øyeblikket er uten lokale, og er midlertidig lokalisert i hyller og skap hjemme. Ingenting gir bedre følelse i ei leilighet enn akkurat dét. Mer om Vemunds prosjekt følger i et eget innlegg. Eller, det er faktisk en ting som gir bedre vibb i ei leilighet, og det er hjemmebrent kaffe i panne på ovnen. Salige gud, det må være den beste lukta i verden. Det er rutine her i huset.

Vemund er innerst inne halvt etioper. Han tilbrakte noen år her da han var barn på grunn av farens jobb, og har siden vært fram og tilbake mellom Addis og Oslo. Han snakker flytende amharisk, og driver ulike musikkprosjekter her, når han ikke er i Norge for å tjene penger til det etiopiske livets opphold på Internasjonalen. Her er han bare kjent som Kidus (Q´edooz), og kjenner i allefall halve byen.

Guttene som vant Idol

Første kveld ble brukt til hyperintegrering i etiopisk kultur. Vemund skulle spille plater på en nattklubb kalt Fendika, som spesialiserer seg i tradisjonell etiopisk musikk og dans. Jeg fikk ei flaske honningvin (eller Taj som det heter på amharisk, en slags lokal mjød) i hånda, og fulgte storøyd med resten av kvelden. I et smekkfullt, minimalt lokale var det fullt tradisjonelt band med sangere og dansere, som spilte seg gjennom alle de ulike dansene til de ulike befolkningsgruppene i Etiopia, til vill jubel fra det lokale publikummet. Her var det mye greier jeg ikke ante at hoder og skuldre kunne få til. De spilte og danset i timesvis, bare avbrutt av et par innslag fra guttedansegruppa som vant etiopisk Idol. Det hele var litt som om man skulle hatt Leikaring på Blå, på et vis. Det var et helt fantastisk første møte med Afrika og Etiopia, akkurat passe massivt overveldende. Jeg sovnet i en salig honningvinrus, første gang på flat seng på to døgn (Note to self, aldri mer nattbuss, aldri mer nattbuss).

Taj, eller mjød om du vil

Førsteinntrykk: At etiopere er svært vennlige, interesserte og påfallende vakre. Veldig god start. At Mjød er noe vi aldri skulle slutta med, og det at folkedans er hipt er et meget sympatisk trekk.

Publisert i Reisebrev | Legg igjen en kommentar